Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ART ENSEMBLE OF CHICAGO

De tre siste innspillingene
PI RECORDINGS

Art Ensemble of Chicagoer et av jazzhistoriens med originale og særpregede orkestre. De har helt siden starten praktisert avant-garde jazz og vokste ut av Chicagos AACM på slutten av 60-tallet. Gruppen turnerte helt til 2006, til tross for at to av grunnleggerne allerede hadde forlatt det jordiske liv. Art Ensemble er kjent for sin integrering av musikalske stilarter som innbefatter hele jazzhistorien og for deres multi-instrumentalisme, spesielt bruken avdet de kalte «småinstrumenter» i tillegg til den tradisjonelle jazzlineupen; Med «små instrumenter» inkluderte man sykkelhorn, bjeller, lekeinstrumenter, og et stort utvalg av perkusjonsinstrumenter (inkludert gjenstander de fant rundt omkring). Bandet var også kjent for å bruke kostymer og ansiktsmaling på konsertene.Disse elementene var med for å gjøre bandets konserter like mye til visuelle opptog som vanlige konserter, hvor hver musiker spilte bak et stort utvalg av trommer, bjeller, gongs og andre instrumenter.

Medlemmene av det som skulle bli Art Ensemble of Chicago spilte sammen under forskjellige bandnavn på midten av sekstitallet, og slapp sitt første album, «Sound», som Roscoe Mitchell Sextet i 1966. Denne sekstetten inkluderte saksofonisten Roscoe Mitchell, trompetisten Lester Bowie og bassisten Malachi Favors Maghostut, som i løpet av det neste året begynte å spille sammen som Roscoe Mitchell Art Ensemble. I 1967 fikk de selskap av andre AACM medlemmer, Joseph Jarman (saksofon) og Phillip Wilson (trommer), og gjore en rekke innspillinger for plateselskapet Nessa. I 1969 forlot Wilson gruppen for å spilkle med bluessangeren og munnspilleren Paul Butterfields band. Samme år, reiste resten av bandet til Paris, hvor de ble kjent som Art Ensemble of Chicago. Grunnen til navneendringen kom fra en fransk arrangør som hadde lagt «Chicago» til navnet for å fortelle hvor bandet kom fra, og siden bandmedlemmene syntes at det beskrev bedre at dette var et musikalsk kollektiv, valgte de å beholde det.

I 1970 spilte de inn platen «Les Stances en Sophie» med sangeren Fontella Bass, som da var trompeteren Lester Bowies kone. Dette var soundtracket til den franske filmen med samme navn. Det vokale uttrykket i låta «Theme De YoYo» har gjort den til en skikkelig kultklassiker.

Art Ensembles historie fra starten til 1973, kan du lese mer om i Magnus Nygrens glimrende artikkel under «Essays» her på salt peanuts*.

I 1993 ble besetningen i bandet endret, i og med at saksofonisten Joseph Jarman valgte å pensjonere seg, for å bruke tiden på på studere zen og aikido. Lester Bowie døde av leverkreft i 1999, og bandet fortsatte en periode som trio, med en rekke gjesteartister. En av gjesteartistene som ble invitert (tilbake) var Joseph Jarman, som ble med på innspillingen «The Meeting» i 2003, og ble etter det fast medlem i kollektivet igjen. I 2004, noen måneder etter innspillingen av platen «Sirius Calling», døde plutselig bassisten Malachi Favors Maghostut. Etter det fikk man med trompetisten Corey Wilkes og bassisten Jaribu Shahid i bandet, og de gjorde dobbeltCDen «Non-Cognitive Aspects of the City».

Og det er disse tre siste innspillingene vi her skal snakke om. Alle er igjen tilgjengelige på Henry Threadgills plateselskap PI Recordings, og viser et band som (dessverre) ikke når helt opp mot det beste de har gjort, mye grunnet at energibunten og «Doctor Jazz Himself», Lester Bowie, ikke lenger var med.

«The Meeting» ble innspilt i Madison våren 2003, og utgitt 19. august samme år. Platen kom ut omtrent samtidig med deres ECM-utgivelse «Tribute to Lester», som var en trioplate med Roscoe Mitchell, Malachi Favors Maghostut og Don Moye.

«The Meeting» ble møtt med svært varierende anmeldelser, men starter svært originalt med Jarmans vokal på «Hail We Now Sing Joy» i en veldig typisk og swingende Art Ensemble-stil. Allerede her føler man et sterkt savn av Lester Bowies hylende trompet, som alltid hadde en tendens til å bryte inn i de andres soloer og skape nye retninger for musikken.

Man hører raskt at de to gjenværende saksofonistene ikke er helt på plass energimessig i sitt spill, og låta kan gjerne sammenlignes med den låta fra bandet som kanskje swingte mest, «Charlie M» fra «Full Force» (ECM, 1980).

Deretter følger en slags suite, kalt «In The Sign of the Times», en femdelt sak hvor alle fire spiller hver sin solodel, før de samles i ensemblespill mot slutten. En låt mest for spesielt interesserte, etter min mening.

Roscoe Mitchells «Tech Ritter and the Megabytes» følger, og er en humpende, morsom og typisk Art Ensemble-låt, før de improviserer seg fritt gjennom «Wind and Drum», også en typisk Art Ensemble-låt, som starter med noen stillegående bjeller og litt lavmælt tromming før saksofonene kommer krypende. Låta høres ut som en lengsel etter Lester Bowie, for det er helt klart at han mangler her.

Tittellåta «The Meeting» er skrevet av Mitchell, og er frijazz på øverste hylle, slik bare disse musikerne kan gjøre det.

De to siste låtene «Amin Bidness» og «The Train To Io», har de gjort i fellesskap, og starter vakkert med trefløyter og tam-tam-tromme. Mye odde perkusjon, som etter hvert bygger opp en slags afrikansk folkemelodi som er ytterst sjarmerende. Dette fortsetter til dels på sistelåta, men det blir noe uforløst over begge. Det er på mange måter ingen typisk avslutningslåt fra Art Ensemble.

«Sirius Calling» ble nok den definitive øyeåpneren for musikerne om at det var på tide å finne på noe annet. Spesielt etter at Malachi Favors Maghostut døde noen måneder etter at innspillingen var gjort, og før platen ble utgitt. Platen ble innspilt i Madison den 24-26. april 2013, og ble utgitt tidlig i 2004. Favors Maghostut døde den 30. januar 2004.

Musikken på platen er av god Art Ensemble-årgang, men også her savner man Lester Bowies medvirkning. Man kan nesten høre at musikerne savner en trompet til å lede an i stormangrepene.

«Non-Cognitive Aspects of the City: Live at the Iridium» er Art Ensemble of Chicagos siste innspilling som band. To CDer, innspilt live på jazzklubben Iridium I New York. Denne gangen med de gamle «slåsskjempene» Roscoe Mitchell på diverse saksofoner og perkusjon, Joseph Jarman på like mange saksofoner og minst like mange perkusjonesvarianter, Famaudou Don Moye på diverse trommer og «ungsauene» Jaribu Shahid på bass og perkusjon og Corey Wilkes på diverse trompeter, flugelhorn og perkusjon.

I starten øyner vi en viss optimisme fra de gamle heltene. En ny, ung bassist, som ikke spiller veldig annerledes enn forgjengeren, og en trompeter som gjør så godt han kunne for å ta Lester Bowies plass. En oppgave som i utgangspunktet var umulig. Han spiller fint nok, og har mange av de samme fraseringer og innspill som Bowie, men han når ikke opp til knærne når man snakker energiutladninger. Der var Bowie i en særstilling.

Det virker som vi her får to sett, siden begge CDene ender opp med «kjenningsmelodien «Odwalla». Mitchell og Jarman står for mesteparten av komposisjonene, mens tre er gjort som kollektive improvisasjoner. Mye av det kan nesten karakteriseres som hard bop, selv om det aldri blir Blue Note eller lignende med disse musikerne. Innimellom høres det ut som de er tilbake på plass, men da de runder av andreCDen med en fin versjon av Mitchells «Odwalla», er det definitivt slutt for ett av jazzhistoriens mest interessante og anarkistiske ensembler.

Jan Granlie

Roscoe Mitchell (s, fl, perc), Josph Jarman (s, fl, perc, v), Famadou Don Moye (dr, perc), Malachi Favors Maghostut (b, perc), Corey Wilkes (tp, pocket tp, flh, perc), Jaribu Shaid (b, perc)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.