Den cubanske pianisten, fiolinisten og komponisten Aruán Ortiz er født i Santiago de Cuba og bosatt i Brooklyn, hvor han har vært aktiv på den progressive jazz- og avantgardescenen i mer enn 15 år. Han blir regnet som en av de mest kreative og originale komponistene i verden, og har skrevet musikk for jazzensembler, orkestre, dansekompanier, kammergrupper og spillefilmer, med innflytelse fra moderne klassisk musikk. cubanske og haitiske rytmer og avantgarde-jazz. Han har turnert eller spilt inn plater med muusikere som Wadada Leo Smith, Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney, Nicole Mitchell, Cameron Brown, Michael Formanek, William Parker, Adam Rudolph, Andrew Cyrille, Henry Grimes, Marshall Allen, Hamiet Bluiett, Oliver Lake, Rufus Reid, Graham Haynes, Terri Lyne Carrington og Nasheet Waits. Og han har samarbeidet med koreografene José Mateo, Danis Mora og Milena Zullo, filmskaperne Ben Chace, Mariona Lloreta og Mónica Rovira, poetene Abiodun Oyewole fra The Last Poets, forfatter/poet/filmskaper Mtume Gant, DJ Logic og Val Jeanty Inc., og de anerkjente, tyske forfattere Angelika Hentschel og Anna Breitenbach. Han har utgitt plater med mange av våre favoritter, til og med vokalisten Grete Skarpeid fra Voss.
På sin nye trioplate møter vi han sammen med bassisten Brian Jones og trommeslageren John Betsch, og de 11 komposisjonene vi får servert på Serranías er alle gjort av den kreative pianisten, med unntak av «Shaw Nuff (Siento un bombo)», som er skrevet av Charlie Parker og Dizzy Gillespie, og «Los tres golpes», komponert av Ignacio Cervantes.
Her på salt peanuts* har vi flere ganger berømmet Ortiz for utsøkt spill, særlig sammen med saksofonisten James Brandon Lewis på platene Molecular og MSM molecular systematic music – live, tom av fjorårets absolutt beste plater, hvor der to spiller sammen med Brian Jones, som også er med på denne trioutgivelsen, og trommeslageren Chad Taylor.
Her starter de med den forrykende «Shaw ‘Nuff (Siento un bombo)» av Parker og Gillespie. Og selv om de beveger seg rundt låten på en helt annen måte enn hvordan opphavsmennene «angrep» låten, låter det kreativt og styrålende. Og særlig merker man seg et energisk trommespill fra Betsch, en trommeslager jeg ikke har lagt altfor godt merke til tidligere, selv om han har gjort plater sammen med musikere som Billy Bang, Marilyn Crispell, Abdullah Ibrahim, Steve Lacy, David Murray, Jim Pepper, Henry Threadgill, Roswell Rudd og Mal Waldron med flere tidligere. Og når man hører hans pågående spill forstår man hvorfor de forannevnte har valgt å spille med ham. Ortiz pianospill er, nesten selvsagt, preget av bakgrunne fra Cuba, hvor alle pianister er glimrende teknikere, men hvor de ofte legger seg i et landskap der det er om å gjøre å være førstemann til 100. Men det er ikke tilfellet med Ortiz. Han er en lyttende misiker som inbvolverer de andre musikerne på en fin måte. Han spiller dynamisk og fint, og han er, som ale de andre fra Cuba, glimrende teknikere.
Og platen er variert i stiluttrykk. Det er ikke bare energisk musikk som skal ut av høgtalerne, noe vi får et godt bevis på i andresporet, «En forma de Guajra», hvor de tar det roligere, og hvor Jones sitt bass-spill kommer fint fram. «Momories del monte», preges av spennende pianospill, i en låt som nesten kan høres ut som en marsj innimelllom, og hvor Ortiz sitt pianospill er glimrende, og det hele utvikler seg til en relativt komplisert komposisjon man skal følge nøye med på for å få med alle detaljene.
I «Los tres golpas» tar de det helt ned, og vi får en ettertenksom ballade, hvor vi egentlig bare sitter og venter på at pianisten skal «ta grep» og rase av gårde. Dette er en komposisjon hentet fra Cervantes Danzas Cubanas, som visstnok er såpass viktig på Cuba at den «kødder» man ikke med. Det er mye innestengt energi i denne balladen, og de tre holder seg godt på «matta» gjennom platas nest lengste spor, som klokkes inn på 8:27. Vakkert, men litt ensformig og litt for respektfullt, kanskje?
I «Canto de tambores y caracoles» får vi Ortiz solo i en sak hvor han «leker» med pianotangentene på en fin måte – og relativt fritt, før vi får «Huellas … (Interlude I)», som også er en relativt fri liten sak med strykebass, og lekne trommer og piano, før vi får tittelsporet «Serranías», som også er en slags ballade i relativt fri form, hvor man virkelig skal ha ørene på stilker for å få med alle detaljene, og følge med på den tette og fine kommunikasjonen mellom de tre ytterst «lekne» musikerne.
Så er de over i «Black Like a Thunder Stone (one)», hvor leken fortsetter. Over et friskt bass-spill og flott trommespill, får Ortiz boltre seg med små innspill som fungerer nydelig i en slags be-bop-stil i moderne form, før vi får «Like a Chanüi (Montuno)», som svinger upåklagelig med deilig variasjon fra heftig triospill til sekvenser der Ortiz nærmest svever over de andre med sitt spill.
Så går de mot slutten med «… and Shadows (Interlude II)», som også er en kort sak, og som gjerne kan oppfattes som en mer avansert fortsetting av « Huellas (Interlude I)» – et lekent mellomspill, før de avslutter med «Lullaby for the End Times» – en nydelig «god natt»-sang som bygges rundt en deilig akkordlegging i pianoet, og som er den perfekte avslutning på en deilig plate.
Det blir liksom ikke nødvendig å lytte til noe mer denne dagen, etter denne avslutningen. Den har det meste av en vakker «lullaby» i seg, og alt foregår i rolige former, og jeg blir litt overrasket over at det er mulig å lage noe så vakkert med så få toner. Og med noen små, lekne toner høyt oppe i registeret, gjør Ortiz dette til en perle av en låt. Det er bare å krype under dyna, slukke lyset, og ønske god natt.
Jan Granlie
Aruán Ortiz (p), Brad Jones (b), John Betsch (dr)
