Fra Israel kommer det (minst) to jazzmusikere som lyder navnet Avishai Cohen. Den ene er bassist, med stor suksess på verdensbasis, den andre er trompeter, og en av jazzverdenens «nye» store stjerner innenfor det man kan kalle «ECM»-estetikken. Og det er trompeteren vi har å gjøre med på albumet «Big Vicious».
Han er født i Tel Aviv, sammen med sine saksofonspillende søsken, søsteren Anat som mange kjenner som en fremragende klarinettist, og broren, Yuval, som spiller sopransaksofon. Da han var åtte spurte han moren om han ikke kunne få ta trompettimer, og allerede som 10-åring begynte han i Rimon Big Band, og som tenåring turnerte han med det israelske filharmoniske orkesteret. Han har studert ved Berklee i Boston, og etter at han ble uteksaminert derfra, vant han tredjepris i Thelonious Monks jazzkonkurranse. Han flyttet deretter til New York, hvor han begynte å utvikle musikken sin sammen med Jason Lindner og Omar Avital på Smalls Jazz Club. Siden han ofte blir sammenlignet med sin navnebror, bassisten, valgte han å kalle sitt debutalbum for «The Trumpet Player». Han er svært inspirert av Miles Davis, og han har spilt lenge med SFJAZZ Collective.
På «Big Vicious» samarbeider han med gitaristen Uzi Ramirez, gitaristen og bassisten Yonatan Albalak, trommeslageren Aviv Cohen og trommeslageren Ziv Ravitz, som også leverer live sampling til platen.
Vi får 11 spor, hvor det meste er komponert av Cohen. Men vi får også servert litt Beethoven («Monlight Sonata» i bandets arrangement), en låt av Massive Attack («Teardrops»), og noen låter som bandet har laget i fellesskap.
Og det starter med den kollektive «Honey Fountain», som setter en standard for resten av albumet. Og det er Cohens trompetspill som setter standarden, sammen med gitaren til Ramirez, og jeg synes kanskje Cohens trompet blir litt anstrengt i enkelte partier, men ikke slik at det blir plagsomt.
Det er klart at det er han som er «stjernen» i bandet. Og jeg synes at de andre musikerne bidrar litt for lite i den kreative prosessen, til at platen får toppkarakter. Cohens spill kan på mange måter sammenlignes mye mer med norske Mattias Eick enn med forbildet Miles Davis. Fordi hans teknikk er veldig «klassisk», noe som kan komme fra hans ungdomstid, da han spilte med symfonikere.
Det er ingen tvil om at han er en utmerket tekniker på hornet, i alle registre. Og særlig synes jeg han overbeviser i det høgre registeret. De andre musikerne synes jeg fungerer mest som «komp»-musikere til «sjefen sjøl». De leverer gjennomgående en litt tung rockebasis, hør for eksempel på tredjesporet, «King Kutner», som er lett å sammenligne med Mattias Eick, men hvor det bandet Cohen har med, faller gjennom i forhold til de utmerkede musikerne Eick har i sitt band.
En litt annen stemning blir det, naturlig nok, når de tar for seg Beethoven. Og her starter det, originalt nok med el.gitar, før Cohen kommer inn med fint trompetspill. Men det blir noe med det litt rocka tromme- og basspillet som ikke fungerer godt nok i en slik komposisjon. Og Massive Attack-låta synes jeg ikke blir original og særpreget nok til at den havner på noen favorittliste her i gården.
Og slik fortsetter det egentlig gjennom hele plata. Fint trompetspill, men med musikere som jeg føler ikke føler seg bekvemme i jazzlandskapet og hvordan Cohen vil gjøre dette stoffet. Derfor glir resten av platen av gårde uten altfor mye entusiasme fra denne lytteren, dessverre.
Jan Granlie
Avishai Cohen (tp, eff, synth), Uzi Ramirez (g), Yonatan Albalak (g, b), Aviv Cohen (dr), Ziv Ravitz (dr, live samp.)
