Ballrogg er en no0rsk trio, bestående av klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm, bassisten Roger Arntzen og gitaristen Ivar Grydeland. Alle tre finner man i en rekke andre bandkonstellasjoner, så som Huntsville, Dans Les Arbres, Hanne Hukkelberg, Ingebrigt Håker Flaten, Ingar Zach, Jim Denley, Raymond Strid, Axel Dörner, Mattias Ståhl, Arild Andersen, Chrome Hill, Håvard Stubø, in the country, Susanna, Sidsel Endresen, Stian Carstensen og mange fler.
De startet med å utgi plater på de norske selskapet Bolage, før de gikk over til Hubro, og er nå endt opp på det portugisiske selskapet Clean Feed.
Musikken de fremfører er eksperimentell og fri. Alle komposisjonene på den nye plata er kreditert Ellerhusen Holm, og kanskje er musikken på deres nyeste utsendelse mer organisert enn de tidligere, men det overlater jeg til lytteren å bedømme.
Uansett er musikken på «Abaft The Beam» preget av musikernes nære forhold til den amerikanske «americana»-musikken, sel vom den ligger et godt stykke unna det man regner som «køntri»
Det starter med «Aloft», som har mye hestelukt i seg, mye på grunn av Grydelands akustiske gitarspill. Her fører klarinetten til Ellerhusen Holm oss med ut i et urbant landskap i en eller annen by i midt-vesten, hvor deler av byen har gått et stykke framover siden cowboy-tiden. Men hele tiden ligger country-tradisjonen i bakgrunnen, ikke minst på grunn av det rytmiske.
Så endrer det meste seg i «Bear Down», en mer typåisk Ballrogg-komposisjon og fremførelse. Nå befinner vi oss langt inne i improland, med mye «pling-plong», men ikke «pling-plong» av det uinteressante slaget. Med en underliggende basstone, «leker» Grydeland og Ellerhusen Holm seg på toppen med mye elektronikk og lyder, og innimellom kan det nesten minne om en indisk raga.
«Abaft» er en mer ettertenksom og neddempet sak, hvor Grydeland igjen trekker inn det litt «americana»-aktige, med steelgitar, før de igjen glir. Nesten umerkelig over i en improdel.
Dette fortsetter i «Bosom Barb» og også til dels i «Avast», og det virker som musikken nesten blir mer og med meditasjonsaktige etter som sporene kommer., men i «Block and Tackle» skjer det noe. Musikken er fremdeles neddempet og spennende, men her er det rytmiske mer fremtredende, og med god vilje kan man tenke seg at cowboyene beveger seg på brostein med hestene sine, og jeg får bilder av en eller annen film, eller en TV-serie, hvor en cowboy rir rundt i storbyen, før de runder av med «Anchor’s Aweigh», som ikke er marsjen som ble laget for det amerikanske flyvåpenet av Charles A. Zimmermann i 1906, men en fin, liten avslutningslåt av Ellerhusen Holm, som beveger seg inn i det litt minimalistiske inpro-landskapet. Litt Terry Riles-inspirasjon her kanskje?
Dette er blitt en spennende og utfordrende plate fra den norske trioen. De «leker» seg rundt Ellerhusen Holms ideer, og viser at de er tre velutviklede improvisatører. Kanskje ingen plate å spille mens man tar oppvasken, men det er det heller ingen god musikk som passer til, så her er det bare å sette seg ned i godstolen, lukke øynene og la Ballrogg ta oss med over havet og inn poå den støvete prærien og inn i midt-vestens byer, som vi aldri kunne tenke oss å besøke, slik de politiske forholdene der borte er akkurat nå.
Vel utført arbeid, karer! Dette er en blitt en vakker plate i det frie landskapet, som jeg godt kan like.
Jan Granlie
Klaus Ellerhusen Holm (cl, bcl, bassamp), Roger Arntzen (b), Ivar Grydeland (steel-gitar, el-g, akk-g, bjo, dr.machine)
