Den franske saksofonisten Barney Wilen, var fra han var 18 år en av de ledende saksofonister i hjemlandet. Og allerede som 20-åring, i 1957, ble han hyret inn for å spille med Miles Davis da Miles skulle gjøre lydsporet til Louis Malle-filmen «Ascenseur pour l’echafaud». Og derfra og noen år framover hadde han sin storhetsperiode. Han spilte med Bud Powell, Thelonious Monk og Art Blakey, og han fikk i oppdrag å skrive lydsporet til filmene «Un Témoin Dans la Ville» og «Jazz sur scéne» med trommeslageren Kenny Clarke. Og to år senere var han med å gjøre filmmusikken til Roger Vadims film «Les Liaisons Dangereuses» med Thelonious Monk.
I de kommende 20 årene spilte han alt fra freejazz til afrikansk musikk, før han kom tilbake til en slags oppdatert utgave av be-bopen på 80-tallet. Men ikke uten at han søkte seg til andre musikkformer, som for eksempel punk rock. I 1987 lagde tegneserieskaperne Jaques de Loustal og Philippe Paringaux en egen hyllest til Wilen med boken «Barney et la note bleue». Han døde den 25. mai 1996, og etterlot seg en rekke plateinnspillinger, både i eget navn og sammen med Art Blakey and The Jazz Messengers, Miles Davis, «Miles Davis and Barney Wilen Quintet» (Carlyn, 1957) og den mer kjente «Ascenseur pour l’echafaud» (Fontana, 1958), John Lewis, Bud Powell, Martial Solal, François Tusques og Dewan Motihar, Iréne Scweizer og Manfred Shoof («Jazz Meets India», SABA, 1967).
De to timene med tidligere upublisert musikk med Willen vi får servert her, er tatt opp under en konsert på Keystone Korner i Tokyo på Willens dat-spiller. Dette var hans andre tur til Japan, og med seg i bandet hadde han Olivier Hutman på piano, Giles Naturel på bass og Peter Gritz på trommer, og vi får servert noen franske komposisjoner, pluss standarder gjort av blant andre Sonny Rollins, John Coltrane og Duke Jordan.
Og etter en introduksjon på japansk, starter de med «Beautiful Love», og før de runder av med Sonny Rollins’ «Doxy» et par timer senere, har de vært gjennom fine versjoner av blant andre «Béasame Mucho», «How Deep Is The Ocean», «Old Folks» og «Bass Blues». Og hele veien låter det fint og stilsikkert fra Wilen. Han her en fin tone både i tenoren og sopransaksofonen, som ofte kan minne om en ung John Coltrane, men også en rekke andre fra sent 50-tall/tidlig 60-tall.
Hans solier er gjennomtenkte og fine, og særlig synes jeg han låter fint på førsteplaten, hvor de i hovedsak gjør franske melodier. På andreplaten får vi, i hovedsak, mer kjente standarder, som vi har hørt nesten altfor mange strålende versjoner av tidligere, og å matche for eksempel Sonny Rollins i hans «Doxy» er ikke helt enkelt.
De tre andre musikerne gjør den jobben de skal gjøre uten å imponere altfor mye. Og det er nok heller ikke oppgaven de har fått på flyet til Japan. Her er de med for å fronte Wilen, for det er utvilsomt han som er stjernen i bandet. Derfor er det han som gjør de fleste soliene, selv om pianist Hutman også leverer noen fine solier innimellom. Men det er aldri noe å utsette på måten de komper Wilen på. De er helt framme på tuppa der de skal være det, og akkurat passe tilbakelente der det er påkrevd.
Derfor er dette blitt en fin plate med en europeisk musiker som har vært litt for mye glemt, i alle fall her oppe i nord. Kanskje har han en viss stjernestatus i Frankrike, men denne liveopptakelsen fra Tokyo den 11. februar 1991, bør være med på å gjøre Wilen bedre kjent også for oss nordboere. For han er en drivende dyktig saksofonist, som virkelig gjør jobben sin denne kalde februarkvelden i Tokyo.
Jan Granlie
Barney Wilen (ts, ss), Olivier Hutman (p), Giles Naturel (b) og Peter Gritz (dr)
