Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

BASSDRUMBONE

«The Long Road»
AURICLE RECORDS 2-CD AUR 16+17

Den amerikanske trioen BassDrumBone, bestående av trombonist Ray Anderson, bassist Mark Helias og trommeslager Gerry Hemmingway, har vært en trio som har spilt sammen en rekke år, laget masse plater sammen, og vært verden rundt på turneer.

På deres ny innspilling har de invitert med seg to gjester, pianisten Jason Moran og tenorsaksofonisten Joe Lovano, til en dobbeltCD med låter komponert av de tre, enten hver for seg eller sammen.

De tre musikerne har lenge vært i toppsjiktet av den amerikanske jazzen, uten at de har slått helt gjennom. Trombonist Anderson har vært en del i Danmark, blant annet har han gjort to plater med Ibrahim Electric, hvor han beviser at han er en krafttrombonist, og en som passer perfekt sammen med de tre danskene. Mark Helias har vært en bassist som lenge har dukket opp på plater, blant annet sammen med Mark Dresser, Slickaphonics, Ralph Alessi, Barry Altschul, Jane Ira Bloom, Anthony Braxton og en rekke andre, mens Gerry Hemmingway ved siden av egne grupper, har spilt mye med Anthony Braxton og Marilyn Crispell.

Sammen lager de musikk som er veldig «brass-orientert». Mest fordi Andersons særpregede og rå trombonestemme ofte er i front.

På «The Long Road» endrer dette seg på en del låter, mest fordi pianist Jason Moran er med, og setter sitt tydelige preg på noen av låtene på CD1, mens saksofonist Joe Lovano er med på å utfordre og endre lydbildet på CD2.

Det er utvilsomt på de mlåtene hvor de har med en gjest at dette fungerer best. Da blir lydbildet endret, og vi får ikke like mye «råblåsing» fra Anderson. I tillegg gjør Moran en fremragende innsats i de låtene han medvirker, noe som setter en slags ny standard for bandet.

Jeg synes at i de låtene hvor de bare opererer som trio, kan det ofte bli litt for mye av det gode. Jeg liker ikke like godt Andersons lyd i trombonen, mens både Hemmingway og Helias gjør tingene sine bra. Mesteparten av musikken de gjør som trio er blues for trombone, bass og trommer, og i lengden kan det bli litt kjedelig.

Kanskje er det låtene som ikke blir bra nok med en såpass «tynn» besetning, jeg vet ikke. Men det bedrer seg kraftig der hvor gjestemusikantene er med.

Jan Granlie

Ray Anderson (tb), Mark Helias (b), Gerry Hemmingway (dr), Jason Moran (p), Joe Lovano (ts)

Skriv et svar