Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

BÊL

«My Head Is About To Explode»
ONZE HEURES ONZE

Bêl en en kvintett med musiker med utgangspunkt i Trondheim, men med bakgrunn fra flere steder i Norge og Frankrike. Og da jeg satte på deres debutplate første gang, ble jeg svært overrasket over innholdet. For her får vi en moderne utgave av kammerjazz, som både har flere bein i tradisjonen, pluss noen føtter godt plantet i tradisjonen etter Henry Threadgill på 90-tallet, og moderne norsk jazz.

Bandet består av tenorsaksofonisten og fløytisten Sigrid Aftret, altsaksofonisten og C-melody saksofonisten Sol Léna – Schroll, cellisten Joel Ring, tubaisten Magnus Breivik Løvseth og trommeslageren Tore Ljøkelsøy. Alle utmerkede utøvere på hvert sitt instrument, og med en helt egen evne til nydelig samspill.

Vi får sju komposisjoner, hvor de fleste er komponert av Aftret, men med et par unntak – sistesporet «Vitesse au Perihélie», som Schroll står ansvarlig for, og andresporet på B-siden, «Des Archées» som er laget av Schroll og Clément Merienne.

Og fra de åpner med «Tomten», og til avslutningen, er dette ytterst spennende, moderne kammermusikk hvor de fem virkelig legger sjela i å gi oss en spennende musikkopplevelse.

«Tomten», starter vakkert, som om det var en relativt ung Lee Konitz som sto ansvarlig. Men det varer ikke så lenge før de femt musikerne tar låten inn i et mer moderne landskap, hvor kompet og de to blåserne jobber i litt motsatt retning, og gir oss en deilig og litt «kantete» låt som fascinerer. Låten er godt komponert, men selv om mye er negtegnet på noter, gir de hverandre en deilig frihet, hvor særlig altsaksofonspillet til Schroll er spennende, med det moderne spillet i god blanding med det tradisjonelle.

«Usannheter» er en mer kompleks melodi, hvor Rings utmerkede cellospill kommer godt til sin rett under saksofonene – hvor Schroll igjen imponerer med spill helt i Threadgills landskap, godt kombinert med Konitz på sitt beste og mest interessante. I denne låta beveger de seg enda mer mot Treadgill, slik vi blant annet hørte han med sekstetten hans på Moldejazz på slutten av 90-tallet. Kanskje mest på grunn av bruken av tuba i stedet for «vanlig» bass, noe som skaper et helt eget lydbilde – litt New Orleans kombinert med moderne frijazz i kontrollerte former.

«Metamorfose» starter stillferdig, men i samme landskap som de foregående. Og her får vi kammerjazz på svært høyt nivå. Nedskrevet, ja vel, men vakkert fremført og skrevet. Etter hvert kommer trommene inn som en fin kontrast eller rytmisk oppbygging, og «B-delen» blir et fint samspill mellom fløyte, saksofon og tuba, med trommene løst og fint i bakgrunnen. Også her imponeres jeg av det fine saksofonspillet, og låten blir en fin reise inn i den relativt frie delen av musikken, men hele veien med kontroll og styring.

«Paff» åpner B-siden, og er platas, til nå, friskeste innslag. Dette er også, kanskje, platas frieste spor, hvor Aftrets tenorsaksofon briljerer sammen med trommer og tuba, før det hele «brer» seg ut og alle musikerne bidrar til en strålende reise. Breivik Løvseths tubaspill er fascinerende over Ljøkelsøys rytmisk, fine trommespill, før de er over i «Des Archées», som (nesten)nærmer seg samtidsmusikken i uttrykket. Spennende! Dette endres litt etter hvert, og vi får en sekvens med fint, og utfordrende, tuba- og trommespill, som setter Schrolls altsaksofonspill på en rytmisk prøve. Men hun fikser det på en utmerket måte, og tar de andre med seg inn i Lee Konitz-land igjen. Her får vi fint altsaksofon og fløytespill over tubaen, som både er originalt og spennende, før celloen tar over for tubaen, og alt er deilig og fint. Kommunikasjonen er nærmest perfekt, og det svinger deilig av helebandet.

«Tauh Jeeij» er en låt som, på mange måter, styres av tubaspillet, i alle fall i det rytmiske. De to saksofonistene kommer og legger et nydelig spill på toppen, og i B-delen får vi vakkert kammerspill, med celloen i en fri rolle. Spennende! Så bygger de seg opp igjen ved hjelp av utsøkt tubaspill, og vi er tilbake i Kulturhuset i Molde og Henry Threadgill Sextet.

Så avslutter de denne utmerkede innspillingen med «Vitesse au Périhélie», som starter som en moderne ballade, men hvor «standarden» blir satt etter hvert, og vi får en ballade som svinger deilig, med noe «motstand» underveis.

Dette er blitt en utmerket debutplate fra et band som virker svært seriøse i den musikken de lager og framfører. Det er dyktige og, ikke minst, kreative musikere, som samarbeider på utmerket måte, og som gir oss en deilig plate med mange innfallsvinkler, med Lee Konitz og Henry Treadgill som «førerhunder». Og siden anmeldelsen publiseres på 1. juledag, så legger vi inn en sterk anbefaling om å spille denne platen nettopp denne dagen. Perfekt musikk for overmette mager og tunge hoder. Og ikke mye som tilsier at hoder eventuelt skal eksplodere.

Jan Granlie

Sigrid Aftret (ts, fl), Sol Léna – Schroll (as, c-melody s), Joel Ring (c), Magnus Breivik Løvseth (tuba), Tore Ljøkelsøy (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.