Den svenske pianisten Bengt Hallberg er en pianist man egentlig har fått altfor lite av på plate. Og når denne innspillingen havnet på salt-peanuts-kontoret, så var det pur glede.
Nå har vel korrekturjævelen vært ute med revestrekene sine på coveret også, for, så vidt jeg vet, så har det aldri eksistert noe spillested i Stockholm med navnet Gyllene Cikeln, men derimot Gyllene Cirkeln. Men dette er også, stort dett, det eneste man har å utsette på denne liveinnspillingen.
Bengt Hallberg og hans trio, med bassisten Lars Pettersson og trommeslageren Sture Kallin, spilte på den berømte Stockholmsklubben den 29. og 30. desember i 1962. Da plateselskapet Metronome utga musikken i 1963, som nå har fått sin andre gjenutgivelse (den forrige kom på Dragon i 1986), uten bonusspor eller annet ekstramateriale.
Bengt Hallberg var en bauta i den svenske jazzen helt til han døde i 2013. Han markerte seg innenfor flere stilarter og sjangre – fra Povel Ramel, Lill Babs og Karin Krog til Lars Gullin, og gjorde flere innspillinger med internasjonale navn, som blant andre Stan Getz.
På denne innspillingen er Hallbergs lette og luftige pianospill i sentrum. Etter at platen kom ut i sin opprinnelige LP-utgave, skrev Svenska Dagbladet at Hallbergs pianospill på denne innspillingen er «infallsrikt, nyanserat, eftertänksamt, men också omutligt i sitt sväng.
Det starter med Hallbergs egen «Gyllene Cirkeln», som swinger storveis, før vi får en neddempet og personlig versjon av «’Round Midnight» og Heubergers «Im chambre separee» i en neddempet utgave som swinger slik nesten bare Hallberg kan. Her minner han både om Hampton Hawes og Bill Evans. Hans anslag er så lett som de første snøfnuggene om høsten, og kompet følger han hele veien på en solid måte.
Hallbergs egen «Morning Party» er en enkel blues som også swinger mesterlig, før vi får hans «Rubato Blues», nok en typisk Hallberg-låt som ikke swinger mindre enn noen av de andre, men den swinger på en litt annen måte, og «Willow Weep for Me», med en fin intro fra sjefen sjøl, før de avslutter med en original og fin versjon av «Dinah», som starter mer moderne, og som beviser at Hallberg er allsidigheten selv, før han setter i gang et vanvittig driv i en periode, før det tas litt ned igjen i et mellomparti, før han igjen kjører på for fullt. Flott!
Dette er en plate som jeg er overbevist om at mange jazzelskere der ute vil storme til de få platepusherne for å skaffe seg. Både de som har original-LPen med all den «peiskos» en ihjelspilt plate inneholder, og de som oppdager denne innspillingen for første gang. Strålende!
Jan Granlie
Bengt Hallberg (p), Lars Pettersson (b), Sture Kallin (dr)
