Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

BENNY GOLSON

«Horizon Ahead»
HIGNHOTE HCD7288

Den amerikanske tenorsaksofonisten Benny Golson, har vært i jazzlandskapet siden han først dukket opp i Tadd Dameron og Lionel Hamptons band i 1953. Allerede tidlig komponerte han noen låter som skulle bli stående som bautaer i jazzhistorien, blant annet «Blue Walk», som James Moody gjorde den første innspillingen med i 1956, og «Stablemates», som Miles Davis spilte inn samme år. I 1956 ble han med i Dizzy Gillespies orkester, som vel var de første som spilte inn hans mest kjente komposisjon «I Remember Clifford» i 1957 og «Whisper Not» samme år.

Mens han spilte med Art Blakeys Jazz Messengers fra 1958-1960, gjorde de blant annet platen «Moanin’» hvor flere av Golsons komposisjoner var med, «Blues March», «Along Came Betty», «Are You Real?».

Etter det har han vært innom det meste innenfor jazzhistorien, vel å merke innenfor de deler av jazzen som har syslet med den mer streite jazzen.

På hans første innspilling på HighNote-selskapet, hører vi han sammen ed pianisten Mike LeDonne, bassisten Buster Williams og trommeslageren Carl Allen, i ni låter pluss en introduksjon før sistelåta, hvor han prøver å forklare hva jazz er, til tenkte lyttere der ute, som viser at Golson begynner å trekke på åra (han er født i 1929). De låtene som er valgt byr ikke på de største utfordringene for Golson, og kompet, særlig LeDonne og Williams gjør så godt de kan for å «køle» opp innspillingen, så den får variasjon i tempo og uttrykk. Men Golson holder seg til det han mestrer, og det gjør han helt ok.

Og etter at Golson har belært oss om jazz et par minutters tid mot slutten, kommer sistelåta «Out of the Darkness, and into The Light», som ren trommesolo… som er helt unødvendig for helheten. Den fungerer mer som at man her har manglet stoff til å fylle hele platen, og derfor har man puttet på denne belæringen, samt den fullstedig umotiverte trommesoloen.

Allikevel blir dette en litt kjedelig session, hvor alt går riktig for seg, men hvor vi som lyttere aldri blir satt på prøve.

En helt grei plate å ha på i bakgrunnen, men ingenting man slår reven i taket for.
Jan Granlie
Benny Golson (ts), Mike LeDonne (p), Buster Williams (b), Carl Allen (dr)

Skriv et svar