På skive

BENOIT DELBECQ 4

«Gentle Ghosts»
JAZZDOR SERIES, 09

You can trace the beginning of the American quartet of French master pianist Benoît Delbecq to two events. In November 2003, a few years after New York pianist Ethan Iverson had introduced Delbecq’s work to saxophonist Mark Turner, Turner joined the Delbecq Unit. And in 2008, double bass player John Hébert proposed the formation of a new trio with Delbecq and drummer Gerald Cleaver. The John Hébert Trio released two albums  – «Spiritual Lover» and «Floodstage» (Clean Feed, 2010 and 2014). The Delbecq 4 unites Turner with Delbecq and released its debut album, «Spots on Stripes», in 2019 (Clean Feed). «Gentle Ghosts» was recorded during a European tour of the quartet, at MidiLive, Villetaneuse, in Paris in a single day in September 2019. Delbecq composed all the pieces, produced and mixed the recording.

Delbecq has an idiosyncratic musical vision that reflects his critical thinking and persistent research, his interests in architecture as he is about the properties of imaginary numbers, as well as his musical loves – Thelonious Monk as much as the music of the Aka pygmies, Paul Bley as much as Domenico Scarlatti and Ornette Coleman. On «Gentle Ghosts», Delbecq also uses live electronics – a midi foot pedal that allows him to mix in real-time the microphones of each musician and sometimes the entire quartet, a process he calls «post-radiophonic». These subtle layers of the processed acoustic sounds add micro-musical miniature, a short time after having listened to them, and continues Delbecq’s role of real-time «remixer», one he established before in his collaborations with drummer Steve Argüelles and the band Ambitronix, («9volt Trippin’» , Plush, 2006) and Fender Rhodes wizard Jozef Dumoulin and the duo Plug and Pray, («Evergreens», dStream, 2017).

The Delbecq 4 opens with «Anamorphoses», originally performed on Delbecq solo prepared piano album «The Weight of Light» (Pyroclastic, 2021), and alternates its elusive atmosphere for a playful interplay that highlights its Be-Bop-ish rhythmic essence. In this piece and on the following one «Chemin sur le Crest», Delbecq uses the live electronics to emphasize delicate percussive ideas, mutating the sound of the piano and introduces repetitive elements that question the dimensions of time and space, the listener’s conception of the flow and the architecture of the music and our own memory of music at all. The cover art by Helmo intensifies this aesthetics.

The title piece and «Stereo Fields» are introspective ballads. The first one begins with a solo piano that resonates gently in the studio space with the electronic effects, and later abstracted beautifully by Turner, and the latter is stripped to its bare essence with economic playing by Delbecq, Turner and Hébert. Delbecq uses the live electronics on «Strange Loops» as a poetic layer that corresponds in real-time with the live playing, reflecting on distinct elements in the quartet playing and contributes to its elusive, cyclical flow. «Le Même Jour» was written by Delbecq for his first recording session with Turner (Delbecq Unit, «Phonetics», Songlines, 2005) and still stressing the immediate affinity of these musicians, the natural flow of their conversations and the manner in which they expand each other’s ideas. The last, short «Havn», with Delbecq subtle percussive, processed sounds of the piano, may suggest the shape of jazz to come. It is a bright and imaginative future.

Eyal Hareuveni 

……….

Benoit Delbecq er en fransk pianist og komponist, som de senere årene har markert seg sterkt på den europeiske freejazzscenen med flere sterke innspillinger. Flere av dem er gjort med den britiske trommeslageren Steve Argüelles, men han har også gjort plater og/eller konserter med musikere som Evan Parker, Arve Henriksen, Fred Hersch, Samuel Blaser, Gerry Hemmingway, Joëlle Léandre, Mary Halvorson og Mark Turner, for å nevne noen.

Starten for Delbecq 4 går tilbake til november 2003, noen år etter at New York-pianisten Ethan Iverson hadde introdusert Benoit Delbecq for saksofonisten Mark Turner. Turner ble med i Delbecq Unit – en kvintett som også besto av Oene Van Geel, Mark Helias og Emile Biayenda, for en spillejobb på Strasbourg Jazz d’Or-festivalen i 2003 (eller Jazzdor, som vi kaller den fine festivalen i Strasbourg). Ensemblet spilte inn platen «Phonetics» på selskapet Songlines, en utgivelse som viste Delbecqs dyktighet som bandleder og pianist og som fikk gode anmeldelser blant annet i magasinet  Jazz’man og en strålende og nesten panegyrisk anmeldelse i New York Times fra anmelderen Ben Rattlif.

I 2008 foreslo den unge bassisten John Hébert, som var en stor fan av Delbecqs musikk, at de skulle starte en trio med han på bass, Delbecq på piano og Gerald Cleaver på trommer. Både Hébert og Cleaver hadde jobbet sammen som den siste rytmeseksjonen for den legendariske pianisten Andrew Hill. Trioen ga ut albumet «Spiritual Lover» (2010) og «Floodstage» (2014) for Clean Feed Records, med etterfølgende turné gjennom Frankrike og USA.

Delbecq 4 forener det helt spesielle musikalsk forhold mellom Turner og Delbecq, preget av den samme empatien som man merket i Héberts trio. I 2016 hadde kvartetten premiere på Cornelia Street Café i New York Citys West Village, og de spilte senere inn platen «Spots on Stripes» på Clean Feed i 2019.

På den flotte festivalen Jazzdor i Strasbourg, har han vært en favoritt i mange år, og festivalsjef Phillippe Ochem mente det var på tide å innlemme Delbecq i festivalens lille plateserie, Jazzdor Series.

Opptaket til denne platen er gjort i Paris den 3. september 2019, og de tre musikerne han har med seg, er av de mest benyttede, amerikanske musikerne de senere årene, og de er alle å høre på de fleste festivaler med respekt for seg selv, spesielt i Europa.

Vi får sju komposisjoner gjort av Delbecq, og de starter med «Anamorphoses», som viser Delbecq og Turner i fint samspill over et «lekende» komp. Og derfra og ut er dette blitt en fin plate, som hovedsakelig er ettertenksom, og hvor spillet til Hébert og Cleaver hele veien «koker» under Delbecqs fine og kreative pianospill og Turners (overraskende) fine tenorsaksofonspill. Jeg har hørt Turner i en rekke sammenhenger de senere årene, men det er først på denne innspillingen at jeg klarer å se hans store potensiale som saksofonist. For det han leverer her er strålende. Det er moderne, men med klare røtter tilbake til de «store» saksofonistene på 60- og 70-tallet, selv om hans måte å spille på er oppgradert til «vår tid». Jeg har ofte syntes at hans tone i hornet har vært for «snill» og litt «pinglete», men det gjelder ikke i Delbecqs flotte komposisjoner, som virkelig får Turner til å blomstre.

Det er Delbecq som er platens klare «sjef», som geleider de andre musikerne gjennom komposisjonene på en utmerket måte.  Og et bedre og tettere komp skal man sannelig lete lenge etter i dagens jazz.

«Gentle Ghosts» er blitt en nydelig, spennende, deilig og kreativ plate, som man skal lytte til flere ganger for å få med seg alle de små detaljene, særlig i pianospillet til Delbecq. Man skal nyte det flotte og litt tunge bass-spillet til Hébert, og det lyttende og flotte trommespillet til Cleaver, og, ikke minst, platens store overraskelse, det fine tenorsaksofonspillet til Mark Turner.

Anbefales!

Jan Granlie

Benoit Delbecq (p, live elec), Mark Turner (ts), John Hébert (b), Gerald Cleaver (dr)

Skriv et svar