Den portugisiske altsaksofonisten José Bruno Parrinha, har spilt med en rekke prosjekter i hjemlandet, og man har hørt han med blant andre Luis Lopes og Sei Miguel. Men på hans nye plate får vi han mutters alene på altsaksofon, innspilt i Lisboa den 15. og 16. januar i år.
Det å gjøre en soloplate for altsaksofon er det flere som, med vekslende helle har forsøkt seg på opp gjennom årene. Mest spennende tror jeg det har vært å lytte til Roscoe Mitchell og Anthony Braxton i slike roller, men jeg synes mye av det vi får servert på denne innspillingen, gjør at Parrinha får karakteren godkjent pluss for de ni improvisasjonene han gir oss på dette albumet.
Hans improvisering viser en musiker som byr på seg selv på en myk måte, noen ganger med improvisasjoner som går rolig og fint framover, mens han noen ganger viser hvilken eminent tekniker han er – og ikke minst historieforteller.
Han er en god altsaksofonist, som gir oss noen tekniske «øvelser» som smeller i veggene. Men på grunn av hans runde og fine tone i hornet, blir musikken aldri «voldsom», men vakker og deilig å lytte til.
Det starter vakkert med «Do solo», før han «kliner» mer til å viser sin kreativitet i den fine «Fluxo da idade». Og slik fortsetter det med stor variasjon, hvor han viser at han har full kontroll på instrumentet, og hvor det mer tradisjonelle altsaksofonspillet kombineres fint med mer moderne toneganger og eksplosivitet.
Selvfølgelig kan det bli litt mye med en hel plate med kun altsaksofon. Men jeg synes aldri dette blir kjedelig eller likegyldig. Jeg synes derimot at Parrinha gir oss sju historier hvor han kombinerer arven etter tidligere helter som Charlie Parker og hans etterkommere med moderne jazz i landskapet hvor vi finner Braxton, Roscoe Mitchell, Joseph Jarman og andre frittgående utøvere. Og det er særlig i de improvisasjonene hvor han går relativt fritt ut, som i femtesporet «Condição Eólica» at jeg virkelig føler han treffer meg rett i hjertet.
Dette er vakkert og variert, og den gode portugiseren er hele tiden på jakt etter variasjon og å holde oss ytterst på stolsetet gjennom hele platen. Det er blitt et modig soloalbum, med en rekke spennende improvisasjoner og vendinger, hvor han beviser at han er en ytterst dyktig saksofonist, samtidig som han forteller troverdige historier, som ikke kun er teknikk og lærte fraser.
Jan Granlie
Bruno Parrinha (as)
