I Paris, et par uker før Lester Young døde, den 15. mars 1959, snakket saksofonisten Lester Young om sin venn Billie Holiday. «Hun er fortsatt min Lady Day», kommenterte han sørgmodig. Da han den 13. mars merker stikkende smerter i magen, vender han tilbake til New York. På flyturen tilbake til New York begynte han å kaste opp blod. Han overlevde den åtte-timers pinefulle flyturen, og tilbake på hotellrommet på The Alvin, gjenopptok han drikkingen, som han hadde holdt gående i flere år.
Han mistet bevisstheten, men våknet opp igjen i korte perioder og prøvde å bevege fingrene, uten nevneverdig suksess. Så sovnet han inn for godt.
I begravelsen nektet familien å la Billie Holiday synge, hvor hun mumlet: «De jævlene lar meg ikke synge for Prez». Dette kom på toppen av hennes kraftige forbruk av alkohol og heroin, og avslaget om å få synge i sin store kjærlighets begravelse var med på at hun også gikk raskere til grunne. I begravelsen fortalte hun Leonard Feather at hun skulle bli den neste til å forlate denne verden.
Fire måneder etter, den 15. juli 1959, døde hun.
De to mesterlige musikerne hadde hatt et svært tett, men allikevel platonisk forhold i flere år. De var sjelefrender. De forsto hverandre fullt ut, og de var begge sterkt avhengige av rusmidler helt til det siste.
Men sammen utga de noe av den vakreste musikken som noen gang er laget innenfor jazzen.
Nå har Essential Jazz Classics samlet alle studioinnspillingene de gjorde sammen, i en boks med tre CDer. Fra deres første studiomøte den 25. januar 1937, hvor de gjør «He Aint’t Got Rhythm», «Theis Year’s Kisses», «Why Was I born?» og «I Must Have That Man», sammen med Buck Clayton (tp), Benny Goodman (cl), Teddy Wilson (p), Freddie Green (g), Walter Page (b) og Jo Jones (dr), til Holidays egen «Fine And Mellow» fra 5. desember 1957, hvor de spiller med Doc Cheatham (tp), Vic Dickenson (tb), Ben Webster og Coleman Hawkins (ts), Mal Waldron (p), Danny Barker (g), Jim Atlas (b) og Jo Jones (dr).
Vi får hele 79 låter servert med overraskende god lyd, en Lester Yong i god form gjennom alle opptakene og vi hører Holidays utvikling fra starten med en litt ungpikeaktig stemme, til den mer slitne mot slutten.
Vi får alle klassikerne, riktignok uten «Strange Fruit», men hele veien er dette så sårt og vakkert at det nesten blir for mye. Lester Young spiller like strålende hele veien, og de mange medmusikantene gjør en kjempejobb hele veien.
Billie Holidays stemme og Lester Youngs saksofon var som skapt til hverandre, og det fungerer like godt om det er i små besetninger, eller med større band.
Blant medmusikantene finner vi det meste av «kremen» fra USA, fra 30-, 40- og 50-tallet, og alt spilles med stor respekt for «Lady Day».
Hvis du ikke har fylt opp platehyllene dine med innspillinger med disse to, så er dette et usedvanlig godt valg. Samlingen inneholder fine liner notes skrevet av Matias Rinar, og prisen for denne trippel-CDen er heller ikke avskrekkende.
En mye bedre investering enn det enkelte banker og finansfolk har gjort den senere tiden!
Jan Granlie
Billie Holiday (v), Lester Young (ts), med bl.a. Buck Clayton (tp), Benny Morton (tb), Dicky Wells (tb), Benny Carter (as), Herschel Evans (ts), Ben Webster (ts), Coleman Hawkins (ts), Edmund Hall (cl), Benny Goodman (cl), Teddy Wilson (p), Mal Waldron (p), Freddie Green (g), Jo Jones (dr), Kenny Clarke (dr)
