
I Paris, et par uker fÞr Lester Young dÞde, den 15. mars 1959, snakket saksofonisten Lester Young om sin venn Billie Holiday. «Hun er fortsatt min Lady Day», kommenterte han sÞrgmodig. Da han den 13. mars merker stikkende smerter i magen, vender han tilbake til New York. PÄ flyturen tilbake til New York begynte han Ä kaste opp blod. Han overlevde den Ätte-timers pinefulle flyturen, og tilbake pÄ hotellrommet pÄ The Alvin, gjenopptok han drikkingen, som han hadde holdt gÄende i flere Är.
Han mistet bevisstheten, men vÄknet opp igjen i korte perioder og prÞvde Ä bevege fingrene, uten nevneverdig suksess. SÄ sovnet han inn for godt.
I begravelsen nektet familien Ä la Billie Holiday synge, hvor hun mumlet: «De jÊvlene lar meg ikke synge for Prez». Dette kom pÄ toppen av hennes kraftige forbruk av alkohol og heroin, og avslaget om Ä fÄ synge i sin store kjÊrlighets begravelse var med pÄ at hun ogsÄ gikk raskere til grunne. I begravelsen fortalte hun Leonard Feather at hun skulle bli den neste til Ä forlate denne verden.
Fire mÄneder etter, den 15. juli 1959, dÞde hun.
De to mesterlige musikerne hadde hatt et svĂŠrt tett, men allikevel platonisk forhold i flere Ă„r. De var sjelefrender. De forsto hverandre fullt ut, og de var begge sterkt avhengige av rusmidler helt til det siste.
Men sammen utga de noe av den vakreste musikken som noen gang er laget innenfor jazzen.
NĂ„ har Essential Jazz Classics samlet alle studioinnspillingene de gjorde sammen, i en boks med tre CDer. Fra deres fĂžrste studiomĂžte den 25. januar 1937, hvor de gjĂžr «He Aintât Got Rhythm», «Theis Yearâs Kisses», «Why Was I born?» og «I Must Have That Man», sammen med Buck Clayton (tp), Benny Goodman (cl), Teddy Wilson (p), Freddie Green (g), Walter Page (b) og Jo Jones (dr), til Holidays egen «Fine And Mellow» fra 5. desember 1957, hvor de spiller med Doc Cheatham (tp), Vic Dickenson (tb), Ben Webster og Coleman Hawkins (ts), Mal Waldron (p), Danny Barker (g), Jim Atlas (b) og Jo Jones (dr).
Vi fÄr hele 79 lÄter servert med overraskende god lyd, en Lester Yong i god form gjennom alle opptakene og vi hÞrer Holidays utvikling fra starten med en litt ungpikeaktig stemme, til den mer slitne mot slutten.
Vi fÄr alle klassikerne, riktignok uten «Strange Fruit», men hele veien er dette sÄ sÄrt og vakkert at det nesten blir for mye. Lester Young spiller like strÄlende hele veien, og de mange medmusikantene gjÞr en kjempejobb hele veien.
Billie Holidays stemme og Lester Youngs saksofon var som skapt til hverandre, og det fungerer like godt om det er i smÄ besetninger, eller med stÞrre band.
Blant medmusikantene finner vi det meste av «kremen» fra USA, fra 30-, 40- og 50-tallet, og alt spilles med stor respekt for «Lady Day».
Hvis du ikke har fylt opp platehyllene dine med innspillinger med disse to, sÄ er dette et usedvanlig godt valg. Samlingen inneholder fine liner notes skrevet av Matias Rinar, og prisen for denne trippel-CDen er heller ikke avskrekkende.
En mye bedre investering enn det enkelte banker og finansfolk har gjort den senere tiden!
Jan Granlie
Billie Holiday (v), Lester Young (ts), med bl.a. Buck Clayton (tp), Benny Morton (tb), Dicky Wells (tb), Benny Carter (as), Herschel Evans (ts), Ben Webster (ts), Coleman Hawkins (ts), Edmund Hall (cl), Benny Goodman (cl), Teddy Wilson (p), Mal Waldron (p), Freddie Green (g), Jo Jones (dr), Kenny Clarke (dr)