På skive

BIRGIT LINDBERG

«Blame It On My Youth»
440 HZ

Den svenske pianisten Birgit Lindberg, er en av de virkelige «grand old ladies» innenfor svensk pianojazz. Hun er født i 1938, og på 60-tallet spilte hun med alle de store navnene på Stockholms jazzscene. Men etter en turné i Nord-Sverige bestemte hun seg for å kutte ut den aktive jazzutøvelsen, for i stedet å starte familie. Hun startet å utdanne andre musikere, skrev låter og var sporadisk med i diverse fjernsynsorkestre. Og det var ikke før hun hadde satt ni barn til verden at hun fant ut at hun kanskje skulle utgi sitt første album, «My Foolish Heart» i 1999. Og etter sju album, er hun nå ute med «Blame It On My Youth», hvor hun enten spiller solo, eller gjør duetter med flere av Sveriges ledende musikere.

Og det starter solo, i hennes egen «Tango Brigette», som er en fin ballade i tilbakelent versjon, hvor hun beviser at hun, tross at hun har kommet til sjels år og alder, både skriver fine komposisjoner og at hun fremdeles har evnen til å spille nydelige ballader.

Vi får flere av hennes egne komposisjoner, som «Devoted» sammen med tenorsaksofonisten Klas Toresson, som også spiller på Gerswins «The Man I Love», saksofonisten Jonas Knutsson, i hennes egne «Damn That Cat» og «Most Of All», barytonsaksofonisten Fredrik Lindborg i hennes komposisjoner «Walk With Me» og «Vemod», tenorsaksofonisten Bernt Rosengren i Levants tittelspor, «Blame It On My Youth», gitaristen Johan Nordberg i hennes egne, «Simplicity», og vokalisten Bo Sundström (kjent fra Bo Kaspers Orkester) i Van Heusen og Burkes «It Could Happen To You» i Sundströms svenske oversettelse som «Kanske det händer i kväld», i et opptak fra Umeå Jazzfestival i 2018.

Og hele veien er dette behagelig jazz, som ikke viser pigger eller andre ting som kan forstyrre en hyggelig time ved pianoet. Solistene er med på å gjøre platen til en riktig godbit, og å høre Lindberg med ikonet Bernt Rosengren, er en fryd. Lindberg spiller fint piano, i et landskap som er fylt opp av deilig jazz som ikke krever noe som helst av lytteren. Solistene er velvalgte og alle leverer fint spill, og det er deilig å høre en så behagelig plate gjort av en erfaren pianist sammen med musikere som har respekt for pianisten, og gjør alt hva de kan for å løfte melodiene til noe mer enn «en vanlig dag på kontoret».

Knutssons sopransaksofonspill i «Damn That Cat» er strålende, og Toressons tenorsaksofonspill i «The Man I Love» er med på å løfte melodien til en höjdare. Baritonsaksofonspillet til Fredrik Lindborg (som jeg mistenker er ett av de mange barna til kapellmesteren) er tilbakelent og fint, men kunne kanskje vært mikset litt høyere. Og Johan Nordberg leverer, sammen med Lindberg en fin versjon av hennes «Simplicity», hvor piano og akustisk gitar fungerer fint sammen. Og avslutningen med «Kanske det händer i kväll» er en fin avslutning på at deilig album.

Birgit Lindberg er på plass på Umeå Jazzfestival hvert år. Og selv om hun ikke er på scenen hvert år legger man merke til henne blant publikum som en aktiv lytter til de fleste konsertene under festivalen. Og så er det bare å håpe at for eksempel Umeå Jazzfestival, neste år, lager en konsert med Lindberg og disse solistene. For musikken vi får servert er som balsam for ørene når man er fylt opp med utfordrende jazzkonserter på høyt volum. Og en deiligere og mer behagelig plate å avslutte året med, skal du lete lenge etter!

Jan Granlie

Birgit Lindberg (p), Klas Toresson (ts), Jonas Knutsson (ss), Fredrik Lindborg (bs), Bernt Rosengren (ts), Johan Norberg (g), Bo Sundström (v)

Skriv et svar