Portland-kvintetten Blue Cranes består av saksofonistene Reed Wallsmith og Joe Cunningham, trommeslageren Ji Tanzer, keyboardisten Rebecca Sanborn og bassisten Jon Shaw. De har jobbet sammen i en rekke formater siden 2004, og jobbet innenfor flere sjangere og samarbeidet med en rekke artister. Det som har holdt dem sammen er sterke personlige og kreative bånd. Som et kollektiv har deres oppgave alltid vært å kontinuerlig presse kunsten sin lenger og lenger utenfor deres komfortsoner og til kanten av deres evner. Det var det som gjorde at de på gruppens forrige album, Voices (2021), for første gang samarbeidet med flere vokalister (Laura Gibson, Edna Vazquez, Holland Andrews, Peter Broderick, Laura Veirs). Og ønsket om å strekke seg enda lenger utover deres tidligere arbeid er kjernen i det nye albumet My Only Secret. Men her er det ikke nye vokalister som er invitert med, men instrumentalistene James Powers (trombone), John Savage (fløyte), Nicole McCabe (klarinett) og Timothy Young (gitar).
Dette er alle musikere i alle fall ikke jeg kjenner fra før, men gjennom de åtte komposisjonene får vi et godt innblikk i hvem de er musikalsk. Og de starter med «Sloan» og «Semicircle» hvor bandet får boltre seg alene uten gjester. Og jeg må innrømme at jeg ikke blir altfor fokusert og grepet av det som serveres.
Musikken er godt arrangert, og det er elementer av mer frittgående musikk innimellom, men som ikke «setter seg» helt. I førstesporet er det saksofonene som fører an over et drivende tromme- og bass-spill, og man hører at Wallsmith og Cunningham er utmerkede improviserende musikere. Men det er noe med hele settingen som gjør at jeg faller litt ut. Det er kanskje for arrangert? Jeg vet ikke, men det er noe med musikken som virker litt for «satt». Men det er bra musikk de serverer. Det er utmerkede musikere, i andresporet legger vi merke til bassisten Jon Shaws fine solo, men de to første låtene treffer meg bare ikke.
I tredjesporet, «Forward» får de James Powers som gjest på trombone, pluss Nicole McCabe på klarinett og John Savage på fløyte, uten at stemningen fra de foregående endrer seg nevneverdig. Jeg legger merke til fint fløytespill over bassen, men det er først og fremst organiseringen og det arrangerte som uroer meg noe. I «Gaviota» medvirker også Powers og Savage, og selv om lydbildet blir litt utvidet, klarer jeg ikke helt å få musikken til å «feste seg».
Og slik fortsetter det på de resterende låtene «Rhododendron», «Sandbox», «A Night In Montavilla» og «Lonely Coyote». Det endrer seg litt i den råere «Sandbox», men ikke nok til at jeg lar meg fascinere altfor mye. Men her låter det tøft og tungt, og det hele blir litt mer rocka. Og «A Night In Montavilla» er drivende og fin.
Etter å ha lyttet til platen noen ganger, har jeg fått en idé om at det er lydproduksjonen som skurrer litt. Jeg tror de har kommet bedre ut om ikke lyden hadde vært like massiv og «tett». Det høres nesten ut som et konsertopptak i et rom med litt for mye romklang, uten at man har klart å fjerne det godt nok i miksen.
Jan Granlie
Reed Wallsmith (alto saxophone, keyboards, percussion), Joe Cunningham (tenor saxophone, keyboards, percussion), Rebecca Sanborn (keyboards), Jon Shaw (bass), JI Tanzer (drums), James Powers (trombone), John Savage (flute), Nicole McCabe (clarinet), Timothy Young (guitar)
