I coverteksten til trioen Blue Lines Trio spør covertekst-forfatter Kevin Whitehead «Free music: is it ok if it swings?». Og det er et betimelig spørsmål når man setter seg ned med trioens nye utgivelse. Vi anmeldte deres forrige innspilling, Blue Lines, i 2014 (anmeldelsen kan du lese HER), hvor konklusjonen var at «musikken er morsom, intrikat, visuell og spennende, og så lenge Misha Mengelberg svever over det hele, så er i alle fall denne anmelderen fornøyd».
Og denne formen for improvisert musikk, synes jeg trioen med pianisten Michiel Scheen, bassisten med mer, Raoul van der Welde og trommeslageren George Hadow, forfølger og utvider på denne utgivelsen, gjort i Atelier 5 i Amsterdam den 6. og 7. juni i 2022.
Platen består av sju komponerte låter, gjort av enten Raoul van der Welde eller Michiel Scheen, mens de resterende sju er gjort i fellesskap.
Og de starter med Michiel Scheens drivende «Diddleville», som kunne gått rett inn på settliste til Thelonious Monk, Herbie Nichols eller Misha Mengelberg på en ytterst «streit» dag. Dette er pianomusikk som i utgangspunktet swinger på samme måte som Errol Garner gjorde, men med tre musikere som har mer enn de fleste beina godt plantet i den moderne improvisasjonsmusikken. Pianospillet er nydelig og råtøft, og trommespillet kunne like gjerne vært gjort av landsmannen Han Bennink. Dette er strålende jazz som (nesten) hele veien er moderne, men med røttene godt plassert i pianoet.
«Improvisation 2153» er friere og mer eksperimentell, slik de fleste av de kollektive komposisjonene på platen er, mens van der Weldes «Iggy Abdul» er en mid-tempolåt med et gjentagende bassriff som utvikles og utvides av de andre musikerne på en ultracool måte. Denne kunne (nesten) ha vært gjort av Dollar Brand for mange år siden, men utvikles på en egen måte, særlig i trommesoloen til Hadow, som bruter litt med temaet, men hvor bandet kommer fint tilbake etter aat han har fått herje litt fritt. Spennende og fint.
Så får vi den kollektive «Improvisation 2155», hvor det er Hedow som styrer skuta med heftig trommespill og en fin og energisk solo, som understøttes tidvis av van der Weldes hamrende og aggressive bass, før de er over i «Cultutre Boy», som må være trioens versjon av den nydelige «Nature Boy». Det er bassen som starter, og det er også van der Welde som står som komponist, og jeg har en mistanke om at han er akkurat innenfor til at det ikke kan sies å være et plagiat. Men de tre utvikler den gamle slägeren til å bli deres egen. En nydelig låt, som plasseres tett på «Nature Boy» på rankinglista over mine favorittlåter.
Så får vi de to kollektive «Improvisation 2154» og «Improvisation 2152», som er adskillig mer kollektive enn den forrige kollektive improvisasjonen. Tett og fint samspill med mange gode ideer, og med relativt heftig spill fra alle tre, spesielt i den første av de to. I den andre, får vi strykebass, heftige pianoakkorder og lekent trommespill.
«Traces» er gjort av van der Welde, og er en bass-styrt låt (nesten) i balladetempo, med et gjentagende, kort tema, som utvikler seg til en heftig, svingende låt, som passer perfekt etter de to frie improvisasjonene. Og før «Improvisation 2156». Nydelig pianospill som tar oss med tilbake i jazzhistorien, og til de friskeste trioene fra 60-tallet, eller noe Misha Mengelberg kunne gjort med bassist og Han Bennink.
«Improvisation 2156» bryter totalt med den forrige låta, med tett og fin kollektiv improvisasjon, hvor trommene og pianoet nærmest kjemper om oppmerksomheten. Denne låta går rett inn i den nyere delen av den europeiske frijazzen, innenfor den mer aggressive delen, og låter ytterst fascinerende.
Så følger Scheens «Vacumville», som tar oss tilbake i tid og til Monk, Nichols og Mengelberg. Det er rart hvor deilig det er å høre en slik låt med «fire flate» i bassen, drivende trommespill og relativt fritt, men kontrollert pianospill. En deilig låt med strålende spill fra alle tre.
Så følger ytterligere to kollektive komposisjoner, «Improvisation 2158» og «Improvisation 2159», den første en kort «lek», og som nesten blir en intro til den andre. Her er det også tett og fin improvisasjon, som tar de salige heltene med inn i vår tidsalder og bringer den videre.
Deretter får vi Scheens «Clouds and sunny chunks», som igjen tar med seg tradisjonen inn i det moderne landskapet. Dette er moderne improvisert musikk, som svinger upåklagelig med hentydninger tilbake til Mengelberg og Monk (og også til den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach). Strålende!
Så avrunder de med den kollektive «Improvisation 2161» koblet sammen med Scheens «Home». Dette blir en slags oppsummering av arbeidet til Blue Lines Trio – med den kollektive improvisasjonen i første del, før de sømløst glir over i avslutningen «Home», hvor det svinger mer og mer og vi nærmer oss faretruende en hyllest til salige Misha Mengelberg, som garantert sitter og smiler i det hinsidige, når han hører denne platen – og særlig denne låten. Og helt til slutt, etter ca 10-15 sekunder, kommer en endelig, liten «snutt» som forteller at nå er det slutt og vi kan gå hjem.
For en del år siden var Han Bennink en del av Clusone Trio, unnfanget på den flotte Clusone-festivalen i Nord-Italia i 1980, med klarinettisten Michael Moore og cellisten Ernst Reijseger. Og jeg vil hevde at Blue Lines Trio har tatt mange av sine ideer fra denne trioen i sin utvikling av kreativ musikk. Og den som tror at den virkelige kreative perioden for den nederlandske jazzen var i ferd med å dø ut, kan sette seg ned med Chance and Change, så vil du oppdage at det fremdeles finnes musikere i landet som tar den kreative galskapen til nye høyder.
En strålende innspilling, og en verdig oppfølger fra den forrige platen vi anmeldte med trioen, fra tre musikere som bør få stor oppmerksomhet også utenfor Nederland og de små klubbene der nede.
Jan Granlie
Michiel Scheen (p), Raoul van der Welde (b, crackle box, sound objects), George Hadow (dr)
