
Det er ikke til Ä stikke under en stol, at de fleste musikalske prosjektene pianisten Bob James har vÊrt involvert i, ikke har funnet veien til vÄre favorittlister. Det var nemlig en periode hvor han nÊrmest konverterte fra den gode jazzen og over i det, i alle fall jeg, kaller «CTI-jazz», som var plateselskapet CTI sitt hÄplÞse forsÞk pÄ Ä gjÞre jazzen populÊr. Her pakket man jazzmusikere inn i pop- og den glatte jazzrocken, som bare var hÄplÞs, og som en periode pÄ 70-tallet holdt pÄ Ä ta knekken pÄ jazzen. Her befant James seg stort sett i studio i flere Är, sammen med musikere som Chet Baker, som jeg vil pÄstÄ ble lurt inn i CTI pÄ grunn av penger, Hubert Laws, Gabor Szabo, Stanley Turrentine og flere andre som hadde sett mulighetene til endelig Ä tjene penger pÄ musikken sin, men det falt ikke helt i min smak.
Men fÞr James ble «huket» inn i denne lapskausen av «heismusikk», gjorde han flere akustiske plater som det er verdt Ä lÄne Þre til, som for eksempel hans «Explosions» pÄ ESP Disk fra 1965. I tillegg spilte han inn plater med en haug med musikere innenfor pop-segmentet, pluss at John Zorn dro han med pÄ tre av sine tidlige, tÞffe prosjekter, sÄ som «The Big Gundown» (1985), «Cobra» (1987) og «Spillane» (1987). Han opererte i flere Är nesten kun som komponist, og flere av lÄtene hans er samplet av mange av de stÞrste hip-hop-artistene. Og han har medvirket pÄ et utall plater med andre musikere, alt fra Patti Austin, George Benson, Gary Burton, Ron Carter, Frank Sinatra og Paul Desmond til Paul Simon, The Carpenters, Luther Vandross, Dionne Warwick og Fourplay, for Ä nevne noen ytterst fÄ.
NÄ har plateselskapet Resonance, kommet med tidligere uutgitte opptak fra januar og oktober 1965 med James, bassistene Larry Rockwell og Bill Wood og trommeslagerne Robert Pozer og Omar Clay. To triosessioner fra Wellman Auditorium i New York, hvor vi fÄr hÞrte James i starten av hans flirting med friere jazzen, samtidig som han holdt godt fast i den pianojazzen som var gjeldende pÄ den tiden.
Platen kom ut i forbindelse med Record Store Day den 29. august i Är (LP-utgivelsen), og CD-utgivelse den 4. september, og vi fÄr Ätte lÄter, hvor noen er gjort av James, mens andre er gjort av andre komponister.
Og de starter med opptak fra 20. januar, og med Leroy Andersons «Serenata», som gĂ„r glatt inn i datidens pianotrio-forbilder, og vi fĂ„r en tilbakelent og fin versjon med Rockwell og Pozar som stĂždig komp. SĂ„ fĂžlger James egen «Once Upon A Time» som viser at han kunne skrive fine lĂ„ter i dette tilbakelente og coole landskapet, fĂžr vi fĂ„r Joe Zawinuls «Lateef Minor 7th», som har Zawinuls gjenkjennbare «jazzsoul» i uttrykket. Men det varer ikke sĂ„ lenge. Etter en stund beveger de tre seg et godt stykke ut til venstre, og beveger seg raskt over i det nĂŠrmest fritt improviserende, som jeg antar var overraskende i 1965. I alle fall er det overraskende Ă„ hĂžre Bob James bevege seg i den retningen i dag. Her fĂ„r vi ogsĂ„ en slags vokal, uten at det stĂ„r noe sted hvem som lirer av seg dette, som kan hĂžres ut som et dikt. SĂ„ avrundes dette «settet» med Jamesâ egen komposisjon «Variations», en vakker ballade, hvor trommeslageren etter hvert kommer inn for Ă„ lage litt «spenning» i lydbildet sammen med bassisten. Denne kunne gjerne vĂŠrt en solopiano-lĂ„t, men de to frittgĂ„ende musikerne lar han ikke fĂ„ lov til Ă„ holde pĂ„ alene.
SĂ„ er vi over til den 9. oktober samme Ă„r, og med trioen med James pĂ„ piano, Bill Wood pĂ„ bass og Omar Clay pĂ„ trommer. Her starter det med en relativ fri versjon av Sonny Rollinsâ «Airegin», som det nesten er umulig Ă„ kjenne igjen, men som gir et helt nytt bilde pĂ„ lĂ„ta. Deretter fĂžlger en hurtig versjon av Al Dublin og Victor Herberts «Indian Summer», hvor James beviser at han er en dyktig pianist som kan sin be-bop, fĂžr vi fĂžr en fin versjon av Miles Davisâ «Solar», som oser av respekt for opphavsmannen, fĂžr de avslutter med «Long Forgotten Blues», en fin og neddempet blues hvor James virkelig fĂ„r boltre seg, og som jeg tror de tre kunne spilt langt inn i evigheten.
Jeg er (nesten) tilbÞyelig til Ä godta det Bob James gjorde pÄ 70-tallet pÄ CTI etter Ä hÞrt denne strÄlende trioplaten. Her beviser han, sammen med sine to trioer, at han kan kunsten. Det var bare sÄ synd at han ikke kunne fortsette og utvikle denne musikken, men lot lovnader om store penger lokke han inn i CTI-fella.
Jan Granlie
Bob James (p), Larry Rockwell (b), Bill Wood (b), Robert Pozer (dr), Omar Clay (dr)