Det er ikke til å stikke under en stol, at de fleste musikalske prosjektene pianisten Bob James har vært involvert i, ikke har funnet veien til våre favorittlister. Det var nemlig en periode hvor han nærmest konverterte fra den gode jazzen og over i det, i alle fall jeg, kaller «CTI-jazz», som var plateselskapet CTI sitt håpløse forsøk på å gjøre jazzen populær. Her pakket man jazzmusikere inn i pop- og den glatte jazzrocken, som bare var håpløs, og som en periode på 70-tallet holdt på å ta knekken på jazzen. Her befant James seg stort sett i studio i flere år, sammen med musikere som Chet Baker, som jeg vil påstå ble lurt inn i CTI på grunn av penger, Hubert Laws, Gabor Szabo, Stanley Turrentine og flere andre som hadde sett mulighetene til endelig å tjene penger på musikken sin, men det falt ikke helt i min smak.
Men før James ble «huket» inn i denne lapskausen av «heismusikk», gjorde han flere akustiske plater som det er verdt å låne øre til, som for eksempel hans «Explosions» på ESP Disk fra 1965. I tillegg spilte han inn plater med en haug med musikere innenfor pop-segmentet, pluss at John Zorn dro han med på tre av sine tidlige, tøffe prosjekter, så som «The Big Gundown» (1985), «Cobra» (1987) og «Spillane» (1987). Han opererte i flere år nesten kun som komponist, og flere av låtene hans er samplet av mange av de største hip-hop-artistene. Og han har medvirket på et utall plater med andre musikere, alt fra Patti Austin, George Benson, Gary Burton, Ron Carter, Frank Sinatra og Paul Desmond til Paul Simon, The Carpenters, Luther Vandross, Dionne Warwick og Fourplay, for å nevne noen ytterst få.
Nå har plateselskapet Resonance, kommet med tidligere uutgitte opptak fra januar og oktober 1965 med James, bassistene Larry Rockwell og Bill Wood og trommeslagerne Robert Pozer og Omar Clay. To triosessioner fra Wellman Auditorium i New York, hvor vi får hørte James i starten av hans flirting med friere jazzen, samtidig som han holdt godt fast i den pianojazzen som var gjeldende på den tiden.
Platen kom ut i forbindelse med Record Store Day den 29. august i år (LP-utgivelsen), og CD-utgivelse den 4. september, og vi får åtte låter, hvor noen er gjort av James, mens andre er gjort av andre komponister.
Og de starter med opptak fra 20. januar, og med Leroy Andersons «Serenata», som går glatt inn i datidens pianotrio-forbilder, og vi får en tilbakelent og fin versjon med Rockwell og Pozar som stødig komp. Så følger James egen «Once Upon A Time» som viser at han kunne skrive fine låter i dette tilbakelente og coole landskapet, før vi får Joe Zawinuls «Lateef Minor 7th», som har Zawinuls gjenkjennbare «jazzsoul» i uttrykket. Men det varer ikke så lenge. Etter en stund beveger de tre seg et godt stykke ut til venstre, og beveger seg raskt over i det nærmest fritt improviserende, som jeg antar var overraskende i 1965. I alle fall er det overraskende å høre Bob James bevege seg i den retningen i dag. Her får vi også en slags vokal, uten at det står noe sted hvem som lirer av seg dette, som kan høres ut som et dikt. Så avrundes dette «settet» med James’ egen komposisjon «Variations», en vakker ballade, hvor trommeslageren etter hvert kommer inn for å lage litt «spenning» i lydbildet sammen med bassisten. Denne kunne gjerne vært en solopiano-låt, men de to frittgående musikerne lar han ikke få lov til å holde på alene.
Så er vi over til den 9. oktober samme år, og med trioen med James på piano, Bill Wood på bass og Omar Clay på trommer. Her starter det med en relativ fri versjon av Sonny Rollins’ «Airegin», som det nesten er umulig å kjenne igjen, men som gir et helt nytt bilde på låta. Deretter følger en hurtig versjon av Al Dublin og Victor Herberts «Indian Summer», hvor James beviser at han er en dyktig pianist som kan sin be-bop, før vi før en fin versjon av Miles Davis’ «Solar», som oser av respekt for opphavsmannen, før de avslutter med «Long Forgotten Blues», en fin og neddempet blues hvor James virkelig får boltre seg, og som jeg tror de tre kunne spilt langt inn i evigheten.
Jeg er (nesten) tilbøyelig til å godta det Bob James gjorde på 70-tallet på CTI etter å hørt denne strålende trioplaten. Her beviser han, sammen med sine to trioer, at han kan kunsten. Det var bare så synd at han ikke kunne fortsette og utvikle denne musikken, men lot lovnader om store penger lokke han inn i CTI-fella.
Jan Granlie
Bob James (p), Larry Rockwell (b), Bill Wood (b), Robert Pozer (dr), Omar Clay (dr)
