Brandon Seabrook er en gitarist og banjoist som er bosatt i New York City. Musikken hans varierer fra punkrock, til jazz, støy, pop og metal. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, samtidig som han medvirker på en lang rekke plater i andre artisters navn, senest med Elias Stemeseder og Christian Lillingers utgivelse Umbra, som vi anmeldte for kort tid siden. Men også med Cooper-Moore og Gerald Cleaver, som er de to andre musikerne i Seabrooks trio.
På den nye platen opererer han med et større ensemble enn en trio, hvor han selv spiller gitar, mandolin og banjo, Nava Dunkelman spiller perkusjon, glockenspiel og vokal, Marika Hughes spiller cello, norske Eivind Opsvik er med på bass sammen med Henry Fraser, Chuck Bekkis trakterer elektronikk og vokal, John McCowen spiller kontrabassklarinett, Bb-klarinett, alt- og bassblokkfløyte og Sam Ospovak spiller trommer, kromatisk Thai Nipple Gongs, vibrafon og konsertklokkespill. En broket sammensetning av instrumenter der altså. Og de starter med tittelsporet «brutalovechamp» som overrasker meg kraftig, i og med at dette høres ut som noe som er laget for en victoriansk dansetrupp fra tidligere århundre i starten. Men det varer ikke så lenge, før den rocka gitaren og kompet går i krigen mot blokkfløytene, før bassistene og cellisten tar oss med inn i et litt annet landskap. Og slik fortsetter det med ytterst variert, rockeaktig jazzmusikk som aldri slutter å overraske. «I Wanna Be Chlorophylled I: Corpus Condoctor» er en tøff gitarbasert låt, hvor Seabrook går foran med kreativt spill, mens resten beveger seg i utkanten av gitarfrasene med spennende kommentarer i bakgrunnen. Det endrer seg i tredjesporet «I Wanna Be Chlorophylled II: Thermal Rinse» hvor celloen til Hughes får råde grunnen sammen med bassene i en (nesten) klassisk sekvens i et temmelig dystert landskap i drøyt ni minutter, kun avbrutt av litt tøft gitarspill og et ensemble som også vil være med inn i mørket, før vi får «The Perils Of Self-Bakkermenk» starter med gongs og perkusjon før vi får en nesten «ompa-ompa»-sekvens med banjoen i front med mye lek og moro i rekkene. Dette er en av de friskeste låtene på platen, og skiller seg ut med sin lekenhet som overrasker, og som gjør godt etter den dystre låten i forkant. Og med kontrabassklarinett i sterk kontrast til banjo-riffet blir dette ytterst tøft og spennende. En deilig låt som både er original og interessant, hvor det skjer mye moro i bakgrunnen, og jeg er overbevist om at musikerne elsket å spille inn denne.
«From Lucid To Ludicrous» starter også dystert, og gongene (eller er det vibrafonen?) nærmest melder om dommedag, og vi føler det er en storm på gang. Men så kommer gitaren inn og melder om at stormen har gått utenom. Her dobles det på gitar og mandolin i en fin sak hvor jeg nesten bare venter på Tom Waits sin stemme, men den kommer ikke. I stedet får vi en nydelig balladelignende sak, hvor el.gitaren understøttes av de andre instrumentene i en annerledes bakgrunn som fascinerer. Deretter følger «Gutbucket Asylum» hvor det starter med litt skummel latter, og det virker som de har noe ondt på gang. Men det går over i en syrerockavdeling, med Seabrooks gitar i front, før det samtales mer om hva de skal gjøre for å sette oss på plass, før gitaren og resten av bandet igjen er på plass i noe som kunne vært John Zorns Naked City. Perkusjonen til Dunkelman får holde på litt alene, før de er over på «Libidinal Bouquets», som tar oss med inn i enda et musikalsk landskap hvor celloen spiller opp mot perkusjon og små gonger, og jeg venter enda en gang på Tom Waits (fra Swardfish Trombones-albumet). Så endres det til noe som kan ligne på Phillip Glass, en gjentagende figur som utvikles og hele bandet følger kapellmesteren med små utslag av frihet til høyre og venstre, før de samles i en fin rytmisk sekvens som går over i en tøff gitarsekvens, hvor man hører Seabrooks fascinasjon for mange forskjellige musikkformer.
Så avslutter de med «Compassion Montage» som starter med en slags «twang»-gitar over vibrafon og strykebass pluss kontrabassklarinett, før den vanlige klarinetten kommer inn og gjør et forsøk på å bryte «twang»-følelsen, uten å lykkes. Og det hele ender i en slags drømmesekvens, som forener (nesten) alt vi har fått på denne utsøkte innspillingen på de sju foregående sporene.
Brandon Seabrook har tidligere bevist, flere ganger, at han er en ytterst original og spennende komponist, gitarist og banjoist. Men på denne utgivelsen synes jeg han går lenger «ut». Kanskje grunnen er den originale bandsammensetningen, eller at han trives aller best i et slikt landskap. Musikken er spennende, kreativ og ytterst spennende. Her nytter det ikke å lytte bare til noen få sekvenser, men for å få den store sammenhengen i alle variasjonene og de forskjellige sekvensene, må man lytte konsentrert fra start til mål.
Og i dette bandet har han fått med musikere som virkelig forstår hvor han vil musikalsk, og som følger instruksene til punkt og prikke på en ytterst fascinerende måte. En usedvanlig spennende og kreativ plate!
Jan Granlie
Brandon Seabrook (g, mandolin, bjo), Nava Dunkelman (perc, glockenspiel, v), Marika Hughes (c), Eivind Opsvik (b), Henry Fraser (b), Chuck Bekkis (elec, v), John McCowen (contabcl, Bbcl, alt recorder, bass recorder), Sam Ospovak (dr, cromatic Thai Nipple Gongs, vib, chimes)
