Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

BRANFORD MARSALIS QUARTET

«Upward Spiral»
OKEH 88985306882

Saksofonisten Branford Marsalis er en av de mange brødre i den musikalske familien Marsalis. Og selv om det er broren Wynton, som har fått de fleste overskriftene, både positive og, ikke minst negative, så har Branford klart seg godt litt i skyggen av broren.

På «Upward Spiral» deler han spotlighten med vokalisten Kurt Elling, en av de mannlige jazzvokalistene som har fått mest oppmerksomhet de senere årene.

Resten av bandet består av Joey Calderazzo på piano, Eric Revis på bass og Justin Faulkner på trommer, en trio som følger de to helt til døra gjennom hele innspillingen.

Marsalis trakterer flere saksofontyper, og jeg synes han fungerer best når han spiller sopransaksofon.

Dette er jo blitt et nytt stjernelag, som nærmest er spesiallaget for å støvsuge det europeiske og asiatiske festivalmarkedet denne sommeren og høsten. Så da må man kunne forlange en viss kvalitet fra bandet.

Og det er klart at denne gjengen med musikere ikke leverer sekunda vare når de går i studio.

Det starter med en fin versjon av «There’s A Boat Dat’s Leavin’ Soon For New York», ført i pennen av brødrene Gerswin, og her synes jeg Elling fungerer løst og fint. Likeledes leverer Marsalis fint spill på sopransaksofonen.

Deretter er vi over i balladen «Blue Gardenia», og jeg begynner å bli skeptisk. Skasl man synge ballader, så skal man ha en personlig stil for å nå gjennom til denne anmelderen. Her blir Elling en crooner i landskapet til Frank Sinatra, uten å nå opp til knærne på «sjefen sjøl».

Og slik blir egentlig mye av denne platen. Elling legger stemmen opp til hva andre har gjort med låtene, noe som merkes godt på forskjellen mellom «Blue Gardenia» og den neste, «From One Island To Another».

Jeg er ikke i tvil om at dette samarbeidet er laget for festivalsesongen. Men det er dyktige musikere vi har med å gjøre. I Stings «Practical Arrangement» synes jeg ikke det fungerer i det hele tatt, men i Sonny Rollins fine «Doxy», låter det fint, men først og fremst på grunn av Marsalis’ spill og kompet, og ikke Ellings scattsang. I Sinatra/Wolf og Herrons «I’m A Fool To Want You», legger de seg, heldigvis ikke altfor tett opp til Sinatras original.

Og slik fortsetter det. I Fred Hersch fine «West Virgina Rose» er vokalen helt unødvendig, mens i Jobims «Só Tinha De Ser Com Você», er vokalen akseptabel, men ikke i nærheten av å være like varm som de forskjellige brasilianske versjonene man har hørt, og siden jeg mener det nesten bare er Stan Getz som fikser å spille denne type jazz på saksofon, så blir det litt pinglete når Marsalis prøver seg med en kopi.

Marsalis og Forbes «Momma Said» synes jeg ikke holder mål, ikke Marsalis og Ellings «Cassandra Song» heller, mens Morris og Waynes «Blue Velvet» er en fin ballade, som vi kan akseptere, før det hele avsluttes med Calderazzo og Ellings «The Return (Upward Spiral)», som ikke hever seg fra resten.

Når Marsalis spiller sopransaksofon med Sting, så fungerer det fint. Hans tone i hornet passer som hånd i hanske til Stings stemme, men her synes jeg ikke Kurt Elling har den rette stemmen (eller de rette stemmene) til å kunne hamle opp med Marsalis.

Dette ble en skuffelse for undertegnede. Jeg hadde hørt mange lovord om denne konstellasjonen, men klarer ikke helt å bli engasjert av stjernelaget.
Dette er sikkert et fint prosjekt å høre i en eller annen stor og vakker konsertsal, jeg føler musikken er bygd for det, men på plate, og garantert også i de litt mindre klubber, er det ikke nok personlighet i denne musikken som gjør den bærekraftig (så fikk jeg omsider brukt det uttrykket også!). Dessverre!

Jan Granlie

Branford Marsalis (s), Joey Calderozzo (p), Eric Revis (b), Justin Faulkner (dr), Kurt Elling (v)

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.