Den norske pianisten Bugge Wesseltoft har, siden 90-tallet, vært en av de mest banebrytende pianistene innenfor den norske jazzen. Det startet med prosjektet «New Conception of Jazz», som sammen med Nils Petter Molværs «Khmer», var med på å sette den moderne, norske jazzen på verdenskartet.
Etter den gang har Wesseltoft utgitt en rekke plater og medvirket på en haug med prosjekter. Hans soloplate, «It’s Snowing on My Piano», som kom i 1997, har, for mange, vært den optimale juleplate etter at den kom ut. I tillegg til den soloplaten, har han gjort soloplatene «Im» (2007) og «Playing» (2009), før han nå er på plass med nok en soloutgivelse. Innimellom har han medvirket på en rekke innspillinger, den seneste tiden med Rymden. Og tidligere med Sidsel Endresen, Arild Andersen, Jan Garbarek, Talisman, Oslo Groove Company, Jazzpunkensemblet, Tore Brunborg, in the country, Jazzland Sessions og mange flere.
«Dette albumet ble til i en utfordrende tid for oss alle,» sier Wesseltoft. «Selv om det var uunngåelig at all usikkerheten, tvilen og frustrasjonen som var til stede skulle gjenspeiles i musikken, ble den laget med bevisstheten om at tider som disse kommer og går og at alt vil ordne seg til slutt. Selv om det alltid er kunnskap om at det er lys i enden av tunnelen, prøver du å finne en måte å holde tunnelen opplyst på. Kanskje bare akkurat nok til å komme deg gjennom».
Her får vi 12 solostykker, hvor Wesseltoft beveger seg løst og ledig inn i et ytterst lyrisk pianolandskap, som viser at den gode pianisten er en lyriker helt inn til beinet.
Mange vil nok forbinde solopiano gjort fra 1990-tallet og fram til i dag til Keith Jarrett. Og mange vil kanskje også forbinde Wesseltoft med flere av platene fra Jarrett. Men jeg føler det er stor avstand mellom de to. Når Jarrett improviserte var det ofte veldig amerikansk og ofte i nærheten av den tradisjonelle amerikanske musikken, eller jazzstandarder. Men Wesseltoft beveger seg mye mer inn i det nordiske i sitt spill. Hør for eksempel på tredjesporet, «state», som er en perle av en norsk senvinter/tidlig vår-improvisasjon. Og når man lytter til den og ser ut på et snødekt landskap, stemmer det meste. En relativt enkel, men utrolig vakker improvisasjon.
På fjerdesporet, «emerging» tar Wesseltoft også i bruk el.piano, og denne korte saken, blir en fri introduksjon til platas gjest, saksofonisten Håkon Kornstad, som medvirker på femtesporet «Roads», som er en vakker ballade for el.piano og tenorsaksofon.
På «Messenger» får vi mer åpent og fint spill av Wesseltoft, og det er noe med denne platen som tar oss inn i hans eget landskap, hvor han i hver låt forteller oss en historie, som vi kan tolke slik vi vil, og hele veien er musikken åpen og lyrisk, og det føles som om Wesseltoft virkelig vil gi oss noe å lengte etter med denne platen.
På «life» plukker han fram kalimbaen (fingerpiano), og tar oss nesten inn i yoga-mudus – utrolig enkelt og ettertenksomt. En stemning han videreutvikler i den vakre «gonna be ok», som med en dyktig vokalist, kunne blitt en superhit. En av Wesseltofts vakreste ballader! Før vi får «deeper», som er en ettertenksom ballade som nesten kan nærme seg en korall.
Så runder han av denne vakre innspillingen med «sunbeams through leaves softly rustling», en låt som gjør meg sikker på at sommeren er på vei. Nydelig!
Bugge Wesseltoft har med «Be Am» kanskje laget sin vakreste soloplate til nå. Det er en fin helhet i de 12 improvisasjonene eller låtene, og man får nesten følelsen av at Wesseltoft tar en «Imagine», slik en hvitkledd John Lennon gjorde den legendariske låten på video, med et stort hvitt flygel i et stort hvitt rom. For det er mye åpning i det Wesseltoft spiller. Hver tone kommer klart og tydelig fram, og selv om ikke alt er hvitt, den vakre «green» gir oss nok en følelse av vår, så er det noe med roen og tilbakelentheten i musikken som gir oss håp om at de lyse årstidene er på vei. Og siden platen er laget midt i pandemi-perioden, viser Wesseltoft oss med denne platen, at vi vil komme ut av denne situasjonen bare vi bruker tid. «Alt vil ordne seg til slutt», sier han. Ja, vi får håpe han har rett i det. Det er i alle fall mye håp og lengsel i den musikken han gir oss på «be am»
Jan Granlie
Bugge Wesseltoft (p, rhodes, kalimba, eff), Håkon Kornstad (ts)
