Jeg traff den unge, estiske pianisten Kirke Karja første gang for en del år siden under Jazzkaar-festivalen i Tallinn. Da spilte hun med det lokale bandet Heliotroop, som ble et av høydepunktene for undertegnede på den festivalen. Etter det har hun utviklet seg til å bli en av de mest brukte pianistene i hjemlandet. Hun er blitt kåret til Estonian Young Jazz Talent i 2014, og i fjor deltok hun på 12 Points-festivalen med sin kvartett.
I bandet Captain Kirke and the Klingons samarbeider hun over landegrensene med musikere fra Finland, Litauen og Frankrike, med saksofonistene Mikko Innanen og Liudas Mockünas, bassisten Etienne Renard og trommeslageren Hans Kurvits, og innspillingene er gjort i estisk radio studio i september 2018.
Vi får fire låter, som er komponert av Karja, og det er hun som spiller hovedrollen gjennom hele platen.
Karja er en original og kreativ pianist, som kan høres ut som hun har klassisk utdannelse. Hun har all teknikken inne, og i førstesporet, «Hea rähn» beviser hun dette til fulle. Og i nesten hele åpningssporet er det trioformatet som dominerer, før Innanen og Mockünas kommer inn og gjør låten adskillig med «moderne» og «fri», før vi får et parti i «ettertenksomhetens land» med strykebass som dystert bakbilde. Dette som en overgang til andresporet «2nd movement», hvor det starter dystert med strykebass og saksofoner. Men i det Karja kommer inn løfter stemningen seg noe, selv om hun også oppholder seg i det litt dystre og melankolske. Men låten utvikler seg fint. Karja legger inn et tema som (nesten) er sangbart, og den franske bassisten Etienne Renard og hennes landsmann, trommeslageren Hans Kurvits følger henne fint med fint komp, før Innanen ikke klarer å holde seg unna lenger, og «leker» seg i bakgrunnen med fine «kommentarer». Låten vokser fint i intensitet og nerve, før saksofonistene igjen tar over i et slags b-tema som er relativt heftig og fint og vi er inne i «3rd movement». Dette er en låt som ligger svært tett på det Mikko Innanen selv skriver for sine band, så her er han på hjemmebane. Men det er Mockünas sopransaksofon som først tar føringen i et relativt fritt og freidig musikalsk landskap med strykebass under sopran- og altsaksofon.
Så avrunder de denne originale og spennende innspillingen med «Ilha da Queimada Grande», som også starter litt dystert med Karjas piano i det dype registeret, før sopransaksofonen kommer inn og «krydrer» det hele, før Karja igjen overtar. Dette er en ballade som oser av innestengt smerte, også i det Mockünas igjen kommer inn med sitt særegne sopransaksofonspill. Vakkert. Men så, etter drøyt tre minutter blir det stille, og vi lurer på om platen er ferdig. Men nei. Heldigvis kommer bassen inn med en strykesolo som starter langt der nede og som beveger seg oppover i lydstyrke, fritt og fint, før Innanens altsaksofon (eller er det Mockünas’ sopransaksofon?) kommer smygende bakfra. Etter hvert kommer også de andre musikerne til, og vi får en heftig og frittgående sekvens som ender opp med Karjas frie pianospill som viser at hun har full kontroll.
Så inviterer hun inn de andre musikerne, først trommeslageren, som legger en litt rocka rytme på i bakgrunnen, før de andre musikerne kommer inn og vi får en fin og heftig avslutning på platen.
Deretter blir det stille en god stund (til det er gått drøyt 14 minutter av låta), før Karja igjen kommer inn med et slags preparert pianospill sammen med frittgående bass-spill og «lekne» trommer. Det er mulig Karja ikke hadde lyst til å forlate den gode stunden i studio, for denne «bonussekvensen» foregår på trio med bass og trommer, så de to blåserne var vel kansje allerede på vei ut til flyplassen for å komme seg hjem, hvem vet? Og det er tydelig at Karja og kompet ikke vil gi seg. For etter at de har holdt på en stund, blir det igjen stille, før trommeslageren igjen setter i gang en sekvens med de andre to før det igjen roes helt ned, og vi kan puste ut.
Kirke Karja har virkelig fått samlet sine drømmemusikere i dette prosjektet. Og hun viser hele veien hvem som er sjefen i prosjektet. Hun har utviklet pianospillet sitt temmelig kraftig siden sist gang jeg hørte henne live og på plate, og det tror jeg vil gavne henne i fortsettelsen. Hun skriver fine og spennende komposisjoner, og har en god evne til å fortelle historier med musikken sin. Og hun beviser virkelig at hun er en ung, spennende og kreativ pianist, som med denne innspillingen virkelig beviser sin plass.
Jan Granlie
Kirke Karja (p), Mikko Innanen (as, bs), Liudas Mockünas (ss, contrabcl), Etienne Renard (b), Hans Kurvits (dr)
