
Den norske klarinettisten Carl Petter Opsahl fikk for mange Är siden beskjed om at han skulle vÊre prest i min begravelse. Og han skulle fÄ gjÞre akkurat som han ville, bare han hadde med musikk av Coltrane og Mingus, og at han selv skulle spille.
Han er fÞdt i 1964, og er bÄde prest, jazzmusiker og journalist. Han var med pÄ Ä etablere Caledonia Jazzband i 1982 og turnerte allerede Äret etter i New Orleans, hvor Opsahl valgte Ä bosette seg, og spilte i «All Star Brass Band» (1986). Da han vendte tilbake til Norge etablertge han Chateau Neuf Spelemannslag, som kombinerte norsk folkemusikk med jazz, og det mer tradisjonelle bandet Soulfood. Hans egen Indigodalen (Heilo) med egenkomponert folkemusikk kom i 2001, hvor han hadde musikalske aswsistanse fra blant andre Tord Gustavsen og Ingar Zach. Denne ble etterfulgt av Improvisions med melodisk frijazz, og hÞsten 2008 ga han ut Love, the Blues sammen med Tord Gustavsen, hvor ogsÄ Jon Christensen medvirker pÄ tre spor. I 2019 kom albumet #23 med Jo Asgeir Lie, som de ble nominert til Folkelarmprisen for det Äret i Äpen klasse.
Opsahl var sentral i stÞttetiltak New Orleans etter orkanen Katrina i 2005. Han er til daglig gateprest i Kirkens Bymisjon, og har ogsÄ undervist i jazzhistorie ved Universitetet i oslo, samt skrevet pensumboken En fortelling om jazz (Uniopub, 2001). Han er redaktÞr for boken En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke (JM Stenersen Forlag, 2009) og tok i 2012 doktorgrad i teologi med en avhandling om spiritualitet og hiphop-kultur, Dance To My Ministry. Exploring Hiphop Spirituality.
PÄ sin nye plate, Kyrkja, samarbeider han med bassisten Ellen Breken og gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir, og lydtekniker har vÊrt Tor Magne Hallibakken. Og vi fÄr servert 11 komposisjoner av Opsahl, som alle har mye norsk folkemusikk i seg, samtidig som de trekker inn inspirasjoner fra andre deler av verden, sÊrlig gjennom Liljas gitarspill, som har mye afrikansk i seg. Brekken er en utmerket bassist som bÄde er lyttende og som kommer opp med gode ideer i lÄtenes gang, og beviser her at hun kan mer enn Ä vÊre en rÄtÞff bassist i Hedvig Mollestad Trio. Og hver gang jeg hÞrer Opsahl spille blir jeg overrasket over hvor bra det lÄter. Det er stadig fler og fler som bruker bassklarinett i den nyere jazzen, og rÞttene tilbake til Eric Dolphy blir ofte trukket fram som forbilder. Men hos Opsahl hÞrer jeg like mye inspirasjon fra barytonsaksofon til svenske Lars Gullin eller norske Jon PÄl Inderberg i mÄten han spiller pÄ. Han har lÊrt seg den norske folkemusikken, og bruker elementer derfra nÄr han lager musikk, slik at mesteparten av det vi fÄr hÞre her er sterkt pÄvirket av den norske folkemusikkarven.
Og sammen med Brekken og Lilja lager han strÄlende musikk som har ett bein i jazzen og ett i folkemusikken, og denne koblingen blir til utmerket musikk pÄ denne plata.
Jan Granlie
Carl Petter Opsahl (bcl), Ellen Brekken (b), Oddrun Lilja Jonsdottir (g, v)