Den norske klarinettisten Carl Petter Opsahl fikk for mange år siden beskjed om at han skulle være prest i min begravelse. Og han skulle få gjøre akkurat som han ville, bare han hadde med musikk av Coltrane og Mingus, og at han selv skulle spille.
Han er født i 1964, og er både prest, jazzmusiker og journalist. Han var med på å etablere Caledonia Jazzband i 1982 og turnerte allerede året etter i New Orleans, hvor Opsahl valgte å bosette seg, og spilte i «All Star Brass Band» (1986). Da han vendte tilbake til Norge etablertge han Chateau Neuf Spelemannslag, som kombinerte norsk folkemusikk med jazz, og det mer tradisjonelle bandet Soulfood. Hans egen Indigodalen (Heilo) med egenkomponert folkemusikk kom i 2001, hvor han hadde musikalske aswsistanse fra blant andre Tord Gustavsen og Ingar Zach. Denne ble etterfulgt av Improvisions med melodisk frijazz, og høsten 2008 ga han ut Love, the Blues sammen med Tord Gustavsen, hvor også Jon Christensen medvirker på tre spor. I 2019 kom albumet #23 med Jo Asgeir Lie, som de ble nominert til Folkelarmprisen for det året i åpen klasse.
Opsahl var sentral i støttetiltak New Orleans etter orkanen Katrina i 2005. Han er til daglig gateprest i Kirkens Bymisjon, og har også undervist i jazzhistorie ved Universitetet i oslo, samt skrevet pensumboken En fortelling om jazz (Uniopub, 2001). Han er redaktør for boken En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke (JM Stenersen Forlag, 2009) og tok i 2012 doktorgrad i teologi med en avhandling om spiritualitet og hiphop-kultur, Dance To My Ministry. Exploring Hiphop Spirituality.
På sin nye plate, Kyrkja, samarbeider han med bassisten Ellen Breken og gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir, og lydtekniker har vært Tor Magne Hallibakken. Og vi får servert 11 komposisjoner av Opsahl, som alle har mye norsk folkemusikk i seg, samtidig som de trekker inn inspirasjoner fra andre deler av verden, særlig gjennom Liljas gitarspill, som har mye afrikansk i seg. Brekken er en utmerket bassist som både er lyttende og som kommer opp med gode ideer i låtenes gang, og beviser her at hun kan mer enn å være en råtøff bassist i Hedvig Mollestad Trio. Og hver gang jeg hører Opsahl spille blir jeg overrasket over hvor bra det låter. Det er stadig fler og fler som bruker bassklarinett i den nyere jazzen, og røttene tilbake til Eric Dolphy blir ofte trukket fram som forbilder. Men hos Opsahl hører jeg like mye inspirasjon fra barytonsaksofon til svenske Lars Gullin eller norske Jon Pål Inderberg i måten han spiller på. Han har lært seg den norske folkemusikken, og bruker elementer derfra når han lager musikk, slik at mesteparten av det vi får høre her er sterkt påvirket av den norske folkemusikkarven.
Og sammen med Brekken og Lilja lager han strålende musikk som har ett bein i jazzen og ett i folkemusikken, og denne koblingen blir til utmerket musikk på denne plata.
Jan Granlie
Carl Petter Opsahl (bcl), Ellen Brekken (b), Oddrun Lilja Jonsdottir (g, v)
