Vi kjenner ikke altfor godt til pianisten Carlo Maria Nartoni. Men vi har funnet ut at han har hatt sin norske trio, sammen med bassisten Adrian Myhr og trommeslageren Tore Sandbakken gående tidligere, noe som førte til albumet Syria, som kom på Unit Records i 2018, men som aldri dukket opp hos salt peanuts* sine skribenter, dessverre..
Men nå er han på plass igjen. Også denne gangen i trio, men denne gangen har han gått til Italia og bassisten Danilo Gallo og trommeslageren Filippo Sala, og resultatet er spennende, og det er relativt lite på innspillingen som forteller at dette er musikk laget i Italia.
Ellittica er, som de selv sier, «en spontan flyt av fullstendig improvisert musikk. Å improvisere fra ingenting i en trio er et spill med usynlig indre og ytre dynamikk, avsløring og påfølgende selvbevissthet i forhold til den andre. Alt har med relasjon å gjøre. Når dette skjer naturlig og fritt, bringer det oss nærmere vår essens – den sanneste og reneste delen av vårt vesen». Altså er dette totalt fritt improvisert, noe som gjør innsatsen og resultatet bare bedre. For selv om den erfarne «ringreven» Danilo Gallo trekker hardt i trådene, blir ikke dette så fritt improvisert som man kanskje skulle tro.
Jeg får allerede fra start et slags minne om noen av de tidligste innspillingene til Paul Bley, riktignok med mye oppdatering til vår tid, albumet er innspilt 5. februar 2021. Og det er Gallo som drar det hele i gang – og hele veien er hans bass-spill ytterst viktig for utviklingen av musikken.
Vi får to deler, «Part I», som klokkes inn på 28:41 og «Part II» som varer i 31:13, og hele veien er dette glimrende triomusikk som har en tilbakelent følelse i seg og en høy grad av «coolness», som vi liker, og begge delene finner du på lenke til under denne anmeldelsen. Men la det ikke bli med det. Bestill platen på CD, så slipper du sitte ved computeren hver gang du skal høre musikken.
Pianisten Carlo Maria Nartoni er en drivende god pianist, som leverer originale og fine impprovisasjoner det går et godt stykke mellom hver gang man hører. Han har både Paul Bley og Bill Evans innenfor skjortekraven, men utvikler de to sitt spill til å være helt framme i dagens jazz. Han er en utmerket tekniker, og han bringer utrolig mange gode ideer inn i triospillet.
Trommeslageren Filippo Sala er en musiker i samme klasse. Han har det tradisjonelle 60-talls trommespillet inne, samtidig som han er helt framme i vår tid når det er tid for å trekke musikken i en «ny» retning. Og bak det hele troner Danilo Gallo med myndighet og med et nesten overivrig ønske om å styre musikken i sin retning.
I «Part I» er det Gallo som drar det hele i gang, og som, mer eller mindre, styrer utviklingen gjennom hele låta. I «Part II», får vi lekende perkusjon og objekter fra Sala og Nartoni, som utfordrer Gallo til dyst. Nartoni har før tapen rullet i gang, gjort pianoet preparert, så vi får en helt annen, og nesten cembalo-låt i pianoet, sikkert til pianostemmerens store fortvilelse. Men det må han tåle, for det spillet Nartoni gjør her er ytterst spennende over Gallos enkle toner på bassen og lekne trommer. Etter hvert plukkes remediene ut av pianoet litt etter litt, og vi er tilbake i Evans/Bley-landskapet oppdatert til vår tid. Og etter hvert utvikler dette seg til en låt som svinger uhemmet og tøft, med alle tre musikerne helt framme på tuppa.
Dette er en trio som ikke bør la det bli med denne innspillingen. For de tre passer fantastisk godt sammen, og de skaper en type pianotriomusikk som er fantastisk spennende – og hele tiden med historien fra 60-tallet godt innenfor skjortekravene. Og når Nartoni forsøker å ta oss med ut på glideflukt ut i det frie, er Gallo bastant på et enkelt bassriff som helder det hele sammen på en fremragende måte.
En stor overraskelse, og et strålende bevis på at den italienske jazzen kan være blant den mest interessante i Europa og verden i dag.
Jan Granlie
Carlo Maria Nartoni (p, prep.p, objects), Danilo Gallo (b), Filippo Sala (dr, perc)
