De fleste av våre lesere kjenner godt til den danske pianiusten Carsten Dahl. Han har, siden han gikk fra å være en lovende trommeslager mens han gikk på Rytmisk konservatorium i Købehavn, utviklet seg til en pianist som jeg tror nesten kan settes inn i hvilken som helst musikalsk sammenheng, og han vil levere personlig og original musikk. Han har gjort et utall solokonserter og -plater, han har spilt med de ledende musikerne i Danmark og Skandinavia, og han har sine egne trioer, hvor Trinity-varsonen (med bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Stafan Pasborg) er den jeg personlig liker best. Han har laget duoprosjekter med den norske folkesangeren Torhild Ostad, og han har spilt med Palle Mikkelborg og Helen Davis, i tillegg til at han, blant et utall andre prosjekter, har gjort Johan Sebastian Bach sine Goldbergvariasjoner, og han har vært professor ved Rytmisk konservatorium.
Niklas Sivelöv tilhører en sjelden rase av klassiske pianister og komponister som også virkelig behersker improvisasjonen. Han er en av de mange som mener at pausen er viktig i musikk. Det kommer først og er dermed premisset i seg selv. Lyd er født ut av stillhet. Og musikerens pause ved instrumentet, det hellige øyeblikket før, har en uendelig betydning.
Så når de to pianoprofessorene setter seg ned foran to pianoer i Danmarks Radios Konserthus, er det et bevisst forsøk på å gå likeverdig inn i de to sin musikalske praksis og erfaringer, som både kan virke skremmende og kontroversiell. Her møter vi to forskjellige temperamenter og to forskjellige personer som må finne hverandre i musikken. De bare må skape noe. Ikke bare må de være på samme bølgelengde eller de må finne en felles rytme og uttrykk, de må få gode «vibber», å være i samme humør. Det kan ofte ble slik at når den ene sier «fart», svarer den andre «sakte». Hvis den ene vil ha den sekvens spilt «staccato», vil den andre kanskje ha «legato». Og hvis man forsøker å nærme seg for eksempel Eric Satie, er svaret en boogie-woogie. Men det er ingen kamp, verken for den enkelte pianist mot pianoet, eller mellom de to musikerne. Det er snarere en slags tonal essayskriving hvor de to pianoene og pianistene utfordres, hvor de leter etter mulighetene – og original og spennende musikk skapes.
Vi får 10 improvisasjoner som må være skapt der og da i Danmarks Radios studio 1 den 8. og 9. febrauar i 2020. Og selv om man innimellom kan skille de to pianistene fra hverandre, er det den felles improvisasjonen og «meningsutvekslingen» som er viktig. Det er to musikere med store ører, som nesten sømløst utfordrer hverandre, inviterer hverandre inn i sine innerste musikalske tanker, og hvor ingen av de to er viktigere enn den andre.
Men den musikken de lager er langt fra jazz. Dette er derimot improvisasjon som går langt inn i det klassiske, og hvor vi møter to likeverdige pianister som begge har lyst til å gjøre noe annet enn det de gjør til vanlig.
Jeg har ikke hørt Sivelöv tidligere. Men det ingen tvil om at det er han som trekker Dahl over i det klassisk improviserende, mye mer enn Dahl trekker Sivelöv inn i jazzen. Men skal det improviseres fritt, så er kanskje ikke avstanden så stor mellom det klassiske og jazzen som vi kanskje tenker oss. Når man har hørt Dahl spille solokonserter, bringer han nesten alltid inn noen klassiske elementer i sin improvisasjon. Og her kan vi kjenne igjen noen av hans strålende improvisasjoner, som heller over i det klassiske, men som alltid hevner tilbnake i jazzen, og sammen med Sivelövs spill blir dette en svært spennende, musikalsk opplevelse.
Og uansett hvilke side man står på, om man liker klassisk musikk eller moderne jazz, eller om man har ett bein i hver leir, vil man ha stor glede og utbytte av å sette seg ned med disse 10 improvisasjonene. Musikken utfordrer og gir oss nye innfallsvinkler til mye av den musikken vi lytter til til daglig, og jeg tror vi alle har mye å lære av kommunikasjonen mellom disse to musikerne, som er som små diskusjoner hvor man ofte er uenige og hvor argumentene kastes fram og tilbake over scenen, men hvor de alltid ender opp som venner og vel forlikte, og etter hvert som platen går, får man et inntrykk av at de to trives ytterst godt i hverandres selskap.
Det er ikke jazz. Det er ikke klassisk. Det er kun musikk skapt der og da av to utmerkede, danske pianister.
Jan Granlie
Carsten Dahl (p), Niklas Sivelöv (p)
