Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

CECIL TAYLOR

«Complete Live At The Cafe Montmartre»
SOLAR RECORDS 4569969

Det er to ting som gjør den nærmest legendariske innspillingen, «Live At The Cafe Montmartre» og «Nefertiti, The beautiful one has come» til legendariske innspillinger i jazzhistorien. For det første ble de innspilt live, med publikum i salen, og for det andre så var det en pianotrio uten bassist. På opptakene fra Montmartre den 23. november 1962, hadde Taylor med seg altsaksofonisten Jimmy Lyons og trommeslageren Sunny Murray. I tillegg får vi tre bonusspor innspilt live på Gylne Cirkeln i Stockholm, fra samme turneen i november, hvor Taylor i tillegg har aliert seg med bassisten Kurt Lindström.

Fra åpningssporet, «Trance» på førsteCDen til de går av scenen på Montmartre med fjerdesporet på CD2, «Call #2», er det en helt spesiell intensitet, ikke bare i Taylors helt særegne pianospill, men også hos de to andre musikerne.

Taylor har jo hele tiden gått sine helt egne veier, hans pianospill er ofte perkussiv, og han bryr seg ikke et sekund om vanlige konvensjoner innenfor jazzen.

Det har nok ført til at en del lyttere har vendt ham ryggen, men setter man seg ned og lytter til det han gjør, så dukker det hele tiden fram bilder og nye ting, nesten uansett hvor mange ganger man hører de samme sporene.

For den som var til stede på Montmartre denne kvelden tror jeg det må ha vært en øreåpner av de helt store. Hans måte å spille på swinger ikke i vanlig forstand, og mange vil sikkert påstå at de kunne «hamret over pianoet» vel så godt som han. Men la de bare prøve!

Låtene som blir fremført på Montmartre er «Trance», «Call #1», «Lena #1», «D Trad, That’s What #1», «Nefertiti, The beautiful one has come», «Lena «2». Så får vi Bob Haggart og Johnny Burns «What’s New?» fra Stockholm som siste låt på CD1, før CD2 starter med en lengre versjon av «What’s New» fra Montmartre. Deretter kommer en ny utgave av «Nefertiti, The beautiful one has come», «D Trad, That’s What #2», «Call #2», før de avslutter med «Spontaneous Improvisation» og Edmund Anderson og Ted Grouyas «Flamingo» fra Stockholm.

Og hele veien koker det hos de tre (fire) musikerne. OPg det er ikke bare Taylors fortjeneste at dette er blitt to strålende plater. Altsaksofonisten Jimmy Lyons leverer varene så til de grader hele veien her, og Murray, som av og til kommer litt dårlig fram i lydbildet, hamrer løs og understøtter de to andre på en utmerket måte.

Lyden er best på Montmartre-opptakene, og selv om lyden på Stockholmsopptakene ikke er av topp kvalitet, så er de verdt å ha med på innspillingen, siden de aldri tidligere har vært utgitt.

Cecil Taylor var en musiker som lå langt forut for sin tid allerede i 1962. Han har i ettertid blitt et forbilde for alle som sysler med moderne jazz og impro, og han var et stilikon på 60-tallet, som jazzhistorien aldri kan komme forbi.

Jan Granlie

Cecil Taylor (p), Jimmy Lyons (as), Sunny Murray (dr), Kurt Lindström (b)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.