Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

CHARLES LLOYD QUARTET

«Montreux Jazz Festival 1967»
TCB 02462

Vi snakker den 18. juni 1967. Montreux Jazz Festival er inne i sin siste dag, og det lange sistesettet under årets festival skal besørges av en av de hippeste kvartettene i jazzen på den tiden, nemlig Charles Lloyd Quartet, med Lloyd på tenorsaksofon og fløyte, Keith Jarrett på piano, Ron McClure på bass og Jack DeJohnette på trommer.

Det var året før, i 1966, at kvartetten med Jarrett, DeJohnette, bassisten Cecil McBee og Lloyd gjorde platen «Forest Flower», live i Monterey, som ble en av de mest populære jazzinnspillingene på 60-tallet. Kvartetten turnerte gjennom USA og Europa, og i 1967 ble Lloyd kåret til «Jazz Musician Of The Year» i Down Beat. Tidligere hadde Lloyd noen innspillinger i eget navn, etter debuten med «Discovery!» i 1964. Samme året startet han et samarbeid med gitaristen Gábor Szabó, som resulterte i platene «Of Course, Of Course» og «Nirvana», før han satte sammen sin nye kvartett for innspillingen «Dream Weaver». Men det var platen «Forest Flower» som fikk verden virkelig til å elske Lloyds «hippiemusikk». Senere kom «The Flowering» som ble innspilt live under Juan-les-Pins Jazz Festival i Antibes i Frankrike den 23. juli og i Universitetets Aula i Oslo den 24. juli. Og den 29. oktober samme året var de tilbake i Oslo og spilte inn «Charles Lloyd in Europe», med coverbilde som er tatt omtrent på samme sted som Edvard Munch malte sitt berømte maleri «Skrik».

1967 startet med innspilling av platene «Love-In» og «Journey Within» den 27. januar i Fillmore Auditorium i San Francisco, hvor Rom McClure var bassist i bandet, og den 14. mai gjestet de jazzfestivalen i Tallinn, Estland, hvor de gjorde platen «Charles Lloyd in Soviet Union».

Og deretter kommer altså innspillingen fra Montreux-festivalen inn i rekken. Så oppstår ett hull i den svært aktive utgivelsesfrekvensen for Lloyd og hans kvartett, for neste plate, «Soundtrack» kom ikke før i november 1968.

Så da vet du hvor du kan plassere denne i hylla. Mellom Tallinn-platen og «Soundtrack».

Vi får seks låter, hvor mesteparten er komponert av Lloyd, mens åpningssporet, «Days And Nights Waiting» er ført i pennen av Keith Jarrett – og andresporet, «Lady Gabor» er gjort av Gábor Szabó. Og det man kanskje legger mest merke til på denne liveinnspillingen, er bandet frie spill i flere av låtene. I avslutningssporet på den første CDen, «Sweet Georgia Bright» spiller de friere enn jeg kan huske å ha hørt kvartetten på noen av de andre platene. Jarrett er i storslag, og langt fra det han holder på med nå om dagen, McClure henger over bassen med stor iver og med verdens største ører, og reagerer på det minste vink fra Lloyd. Og DeJohnette er akkurat der han skal være.

Den andre CDen starter med en nydelig, Coltraneinspirert versjon av Lloyds komposisjon «Love Ship», som virkelig viser maestro Lloyd i storform. Ytterst mektig tenorsaksofonspill over et nydelig arbeidende komp, som hele tiden pusher Lloyd til å yte sitt beste. Det er nesten som han flyter fritt over kompet med saksofonen, og denne låten på nesten 10 minutter er verdt hele prisen alene. Og verdt prisen er også Jarretts fine solo i denne komposisjonen, hvor han tar Lloyds spill ned, bearbeider det og bringer det videre på en strålende måte. «Love Song To A Baby» starter med Jarretts piano, som nesten går over i Art Tatums verden, men han klarer å styre seg og holde seg «innafor». Etter ett par minutter i «Tatum»-land, slik det så ut på 60-tallet, kommer «sjefen sjøl» fram med fløyta, og legger til noen strofer, før Jarrett er tilbake, mer slik vi kjenner han, og veldig, veldig bra! Det var nesten som om Lloyd må bryte inn og irettesette unge Jarrett (han var 22 år på den tiden) litt for måten han spilte på, før han er på plass der han er best. McClure legger på sin mørkeste bass da Lloyd fortsetter på fløyte, og en vakker duo mellom bass og fløyte oppstår, med sparsomt og økonomisk trommespill av DeJohnette. Nydelig!

Så avslutter de konserten med kvartettens «hit»-låt, «Forest Flower», som publikum gjenkjenner umiddelbart. Jarrett koser seg tydeligvis, for vi kan høre hans rop i bakgrunnen, og han leverer en nydelig solo som er nedpå og flott. Og Lloyd viser seg fram med total kontroll over sine medmusikanter. Når DeJohnette finner ut at han skal «kline til», er Lloyd der umiddelbart og følger han på den heftige «ferden», før de slipper til McClure, som avleverer en strålende bass-solo.

Å få en nesten 27 minutters versjon av «Forest Flower» som avslutningen på et langt sett er nesten for mye forlangt, men det høres ikke ut som de fire musikerne er utslitte. For DeJohnette leverer en svært heftig trommesolo nesten midt i låta, som tyder på at han i alle fall ikke er sliten. Og mot slutten får vi en deilig, litt latinpreget versjon av temaet som man «leker» med, og det kan nesten høres ut som de fire overhodet ikke har lyst til å avslutte låta eller konserten. Og helt mot slutten swinger dette som gjaldt det livet, spesielt fra Jarrett som legger opp til en slags sør-afrikansk vamp før Lloyd kommer inn med sin myndige tenorsaksofon og de fire går inn for landing. Og bedre livemusikk enn denne versjonen av låta, kan jeg egentlig ikke tenke meg. Strålende fra alle fire.

Det er litt merkelig at vi måtte vente helt til nå før dette opptaket er gjort tilgjengelig på plate. Det har faktisk vært så sjeldent og «hemmelig» at vår platesamler-nerd, Johan Hauknes, ikke visste om den engang. Så denne gangen kan man virkelig snakke om en skjult skatt. Og musikken er til å ta og føle på fra start til mål. Den er energisk og tøff, og adskillig friere enn jeg kan huske å ha hørt de fire i samspill tidligere. Og hele veien låter det ytterst samspilt og fint, og mye friskere enn noen av de fire låter i dag.

Makan!

PS: Etter publisering har vi mottatt irettesettelse fra en av våre lesere, som kan fortelle at spor 1 og 2 på begge CDene, har vært utgitt tidligere, pluss at ca. halvparten av avslutningssporet, «Forest Flower», er å finne på en italiensk bootleg-CD på merket Birdie’s of Paradise, med katalognummer J-Bop 050. På denne platen finner man for øvrig ett spor innspilt i Praha 22. oktober 1967, samt seks spor fra konserten til kvartetten i Club 7 i Oslo 7. mai 1966. Det står ingenting på plata som sier noe om utgivelsesåret. En stor takk rettes hermed til de observante nerder som følger salt peanuts* på en tett og kritisk måte.

Jan Granlie

Charles Lloyd (ts, fl), Keith Jarrett (p), Ron McClure (b), Jack DeJohnette (dr)

Skriv et svar