Den amerikanske bassisten, orkesterlederen og komponisten Charles Mingus var utvilsomt, på godt og vondt, en av jazzhistoriens største personligheter. Han ble født den 22. april 1922 og forlot denne verden den 5. januar 1979. Han vokste opp i Los Angeles, og fikk som barn undervisning på trombone og cello. Han spilte bass fra han var 16 år med Red Callender som læremester, og fikk samtidig undervisning i komposisjon. Han hadde mye kontakt med gospelmusikken og skrev allerede som 17-18-åring flere større verker som, ofte relativt kaotisk, blandet inspirasjon fra jazz og europeisk musikk.
Gjennom mesteparten av 40-tallet spilte han blant annet med Louis Armstrong og Lionel Hampton, og med mindre, løst sammensatte og strukturerte band med likesinnede musikere, som var i stand til å følge hans originale, harmoniske eksperimenter. Han ble kjent som en kraftfull akkompagnatør med en av jazzens mest personlige toner på sitt instrument og for sin entusiasme som organisator. I 1964 startet han en av sine beste bandsammensetninger, en sekstett som foruten ham selv besto av trommeslageren Dannie Richmond, pianisten Jaki Byard, bassklarinettisten og altsaksofonisten Eric Dolphy, trompeteren Johnny Coles og tenorsaksofonisten Clifford Jordan. Og det er denne sammensetningen vi får et gjenhør med på de to første av de fire CD-platene som inngår i «Charles Mingus @ Bremen 1964 & 1975». På de to siste platene, fra 1975, møter vi Mingus sammen med trompeteren Jack Walrath, saksofonisten og vokalisten George Adams, pianisten Don Pullen og trommeslageren Dannie Richmond, som var Mingus’ faste trommeslager gjennom mer enn tjue år. Til sammen får vi nesten fire timer musikk, med nesten to timer fra hver av konsertene.
Opptakene stammer henholdsvis fra en konsert i Sendesaal Radio Bremen’s Studio 4, den 16. april 1964 og fra en konsert i Post-Aula i Bremen den 9. juli 1975. Konserten den 16. april 1964 kom kun få dager etter at han hadde spilt den nærmest legendariske konserten i Universitetets Aula i Oslo den 12. april, i Koncerthuset i Stockholm den 13. og i Odd Fellow Palæets Store sal i København. Bandet var da ute på en omfattende Europa-turné med i alt nitten konserter over tjue dager. Konsertene som gjerne varte ca. 2,5 time, inkluderte konserter i blant annet Amsterdam, Paris og Stuttgart, ved siden av de skandinaviske hovedstedene.
Turneen i 1964 ble innledet med to ‘rehearsal’-konserter, på Cornell University i mars og i Town Hall, New York den 4. april, før de satte seg på flyet over «dammen» og spilte i Concertgebouw i Amsterdam den 10. april. De spilte i Hilversum den 11. april, i Oslo den 12. april, i Stockholm den 13. april, der svensk TV gjorde et opptak av lydprøven før konserten. De spilte i i København den 14. april, før de hadde turneens eneste fridag onsdag 15. april.
Sekstetten fortsatte videre til Bremen den 16. april, før de dro til Paris for å gjøre to konserter. De startet med en konsert i Salle Wagram fredag 17. april, før de skulle spille i Théâtre des Champs-Élysées den etterfølgende kvelden. Under konserten i Salle Wagram, kollapset Johnny Coles på scenen med akutt magesår. Coles ble umiddelbart innlagt på sykehus, og resten av turneen måtte bandet gjennomføre som kvintett.
Den planlagte konserten på lørdagskvelden den 18. april kom i gang først ti minutter etter midnatt, natt til søndag. For ettertiden er konsertdatoen for denne konserten derfor kjent som 19. april. Om kvelden samme dag var de spilte de i Palais de Congres i Liège i Belgia, før de fortsatt til Alcazar i Marseille den 20. april, til Lyon den 21. april og Limmathaus i Zürich den 22. april. En uke etter Bremen-konserten, torsdag 23. april, spilte Mingus og hans Jazz Workshop i Biel-Bienne i Sveits. Etter to konserter i Italia fulgte en konsert i rådhuset i Wuppertal i Tyskland den 26. april, i Frankfurt den 27. april, før de avsluttet turneen i Liederhalle i Stuttgart tirsdag 28. april og i Hamburg dagen etter. Flere av disse konsertene er helt eller delvis utgitt.
I 1975 gjorde Charles Mingus tre Europa-turneer. Den første foregikk i mars-april, hovedsakelig i Italia. Den andre turneen var en seks-ukers turné i juni, juli og tidlig august, og omfattet ved siden av Bremen-konserten 9. juli, blant annet konserter i Kongsberg kino under Kongsberg jazz festival 25. juni og i Piratenteatern som del av Åhus jazz festival i Sverige 19. juli. De besøkte i alt 11 jazzfestivaler under turneen, og gjorde i tillegg mer enn ti klubbkonserter. De spilte på Montreux-festivalen, Juan-les-Pins i Antibes og Umbria-festivalen i Perugia. Den siste Europa-turneen skjedde i oktober-november etter at Don Pullen hadde forlatt bandet. Her spilte de blant annet i Paris og i Berlin under Berliner Jazztage.
Å få presentert to omfattende konsertopptak, gjort med 11 års mellomrom, samlet, gir en god mulighet til å sammenligne både Mingus’ spill og hans medmusikanter, hvor alle, med unntak av trommeslager Dannie Richmond, var skiftet ut i 1975. Jeg synes det er spennende å høre Mingus lede de to bandene gjennom de forskjellige konsertene, og hvor kompromissløs han var både i valg av medmusikere og hvordan han ledet bandene.
Konserten i Bremen ble 45 minutter forsinket, noe tyskerne ikke var vant til, her skulle ting være presise, og de var heller ikke forberedt på den musikken Mingus serverte. Selvfølgelig var det en del i salen som kjente musikken fra før, men det sies at mange ble ytterst overrasket over friheten i det som ble fremført. Den første 1964-platen starter med «Hope So Eric», ei låt som til vanlig er kjent som «So Long Eric». Det var ofte slik at Mingus endret låttitler når han presenterte dem fra scenen. Låta var skrevet før turneen i anledning av at Eric Dolphy hadde bestemt seg for å gjøre et opphold i Europa etter turneen. På en av konsertene er talende nok denne låta gitt navnet «So Long Eric, Don’t Stay Over There Too Long». Dessverre døde Eric Dolphy bare uker etter at 1964-turneen var avsluttet, i Berlin, etter komplikasjoner fra en ikke-diagnostisert diabetes-lidelse. Dolphy gikk bort den 29. juni, etter å ha falt i koma. Sykehuset ble i ettertid kritisert for å ha antatt at han som svart jazmusiker var komatøs som følge av stoffmisbruk.
Etter åpningslåta får vi en versjon av Mingus’ politiske oppgjør fra 1959 med guvernør Faubus i Arkansa, «Fables of Faubus», på drøyt 33 minutter, som andre og siste låt, på den første CD-en, mens den andre åpner med en pianosolo fra Byard. Denne solopiano-improvisasjonen er her bare benevnt som «Piano Solo», men ble på resten av turneen gitt variasjoner over tittelen «A.T.F.W. Y.O.U.U.S.A.». Første leddet er som en hyllest til to store jazzpianister, og to av Jaki Byards store inspirasjoner, Art Tatum og Fats Waller. Siste ledd er et Mingusiansk politisk budskap. Nok en hyllest følger, til Duke Ellington med Ellingtons, Mills og Parish’ «Sophisticated Lady», før vi får Mingus-komposisjonen «Parkeriana» (til Charlie Parker) og avslutningen, med den politisk motiverte «Meditations on Integration».
Opptaket er gjort med sikte på radioutsending av Radio Bremen. I starten på den første platen synes jeg kanskje lyden kunne vært bearbeidet en smule mer, for dette er en typisk liveinnspilling hvor ikke altfor mye er gjort for å forbedre lyden. Det betyr at det er litt «grums» i kompet, og at det for det meste er solistene som trer tydeligst fram. Men det er aldri noe å utsette på det solistiske hos disse musikerne. Det er egentlig først når Jaki Byard skal gjøre solo at det blir et problem, men lydansvarlig på konserten jobber intenst med å gjøre lyden så god som mulig. Og det bedrer seg etter hvert, og på grunn av musikernes eminente spill blir dette en ren happening i utsøkt jazz. Og alle versjonene kommer «godt ut av det», om man sammenligner de med andre utgivelser fra denne turneen.
På andreplaten, åpner Jaki Byard med en strålende pianosolo, altså det som ellers omtales som «A.T.F.W.». Sporet inneholder mye av jazzpianohistorien fra honky-tonk fri friere partier, og i løpet av de nesten fem minuttene, viser Byard virkelig hvilken eminent pianist han var. Og da Byard og Mingus går over i en fri duoframstilling av «Sophisticated Lady», er det bare å lene seg tilbake og nyte. Mingus var «blodfan» av Duke Ellington. Det er mange Ellingtonske affiniteter i Mingus’ arrangementer og ofte inkluderte han Ellington-komposisjoner på settlista under sine konserter. Og selv om versjonene var ytterst personlige, hører man at Ellington nærmest «sitter på skulderen» og følger med.
Den litt mindre kjente Mingus-komposisjonen «Parkeriana» er en låt med østlig preg, hvor Dolphy spiller fløyte. Men etter hvert som komposisjonen blir behandlet og bearbeidet av musikerne, er vi etter kort tid godt inne i det tette og fine Mingus-soundet. Nå synes jeg også at lydansvarlig har fått orden på «spakene», og det er ingenting å utsette på det lydmessige. Og jeg legger spesielt merke til Johnny Coles strålende trompetspill på denne låta, som går direkte over i «Meditations On Integration», et solid politisk «statement» fra bassisten, noe vi får flere eksempler på også i opptaket fra 1975. Nå er musikerne virkelig blitt «varme i trøya» og vi får strålende musikk som det er umulig ikke å bli fascinert av.
Mingus styrer bandet som en kaptein i full orkan, Richmond pisker medmusikerne framover med et vanvittig driv, Byard er som den gale kokken i byssa, mens de tre solistene nærmest henger i masta og avleverer strålende solier og ensemblespill. Og hvis du vil ha levende bilder fra noen av konsertene på denne Europa-turneen, er det bare å scrolle nedover til under anmeldelsen. Der ligger en drøyt to timers video fra noen av konsertene på 1964-turneen. Dessverre ikke fra Bremen, men allikevel verdt å låne ett par ører til! I tillegg kan du gå inn HER for å oppleve det som har overlevd av NRK sitt opptak fra Oslo-konserten den 12. april 1964.
Så går vi drøyt 11 år frem i tid, til den 9. juli 1975. Mingus var også denne gangen på Europa-turné, nå med en kvintett. Det er betydelige hull i den informasjonen som har overlevd om hvilke byer bandet besøkte under 1975-turneene, men noen er nevnt ovenfor. Bandsammensetningen med radarparet George Adams og Don Pullen, ved siden av Dannie Richmond, hadde spilt sammen i et par års tid denne sommeren. Nykommeren, relativt sett, var trompetisten Jack Walrath. Men Walrath var på plass i bandet da de spilte inn det aller meste av det som ble materialet i slutten av desember 1974, som ble gitt ut på platene «Changes One» og «Changes Two» høsten 1975.
Som nevnt gjorde Mingus tre Europa-turneer dette året. For Bremen-opptaket er det derfor «sommer»-turneen som er mest relevant, en turné der de gjorde minst 20 konserter. En av de aller første konsertene, antakeligvis den andre eller tredje, var på Kongsberg jazzfestival den 25. juni. En versjon av musikken forefinnes på videoen «Live in Europe 1975», fra et opptak fra Montreux-festivalen den 20. juli under samme turneen. En av turneens siste konserter skjedde i Roemond i Nederland den 1. august.
Bremen-konserten starter med en drøy halvtimes versjon av «Sue’s Changes» som Mingus hadde skrevet til sin kjære og valgte livspartner, Sue Graham, som på den tiden var redaktør for magasinet «Changes». Ved å gjøre en såpass lang versjon, får musikerne virkelig muligheten til å «strekke ut» og «få ut alt» i låta. Jack Walrath får virkelig vist seg fram i en av de mer spennende sekvensene jeg har hørt med ham opp gjennom årene. Og kompet swinger nærmest vanvittig under soloen, før de tar det ned, og starter oppbyggingen av låta på ny, med en fin, og relativt tilbakelent pianosolo fra Pullen, før Mingus’ bass setter i gang «swingen» igjen. Pullen følger opp, og de er igjen i gang. Perfekt! Og etter hvert får vi det typiske Pullenske spillet som alltid har fascinert. Ikke så veldig langt unna Byard, men adskillig friere og «nyere». Og så bærer det av gårde videre med den fantastiske tenorsaksofonisten George Adams. Hans samarbeid med Don Pullen resulterte i flere utsøkte plater, med Dannie Richmond på trommer og Cameron Brown på bass. Og det ervirkelig verdt å skaffe seg platen de gjorde live på Montmartre i København med John Scofield som gjest på gitar. Men deres kvartettplate «Don’t Loose Control» på Soul Note fra 1980 er obligatorisk i enhver platesamling.
Men her er det Pullen, Adams og Richmond i utsøkt selskap med Charles Mingus og Jack Walrath, og det «skrubbes» heller ikke her. Etter «Sue’s Changes» får vi Ellington-arrangøren Sy Johnsons «For Harry Carney», tilegnet saksofonisten og klarinettisten fra Duke Ellingtons orkester. Og her legges det heller ikke stort imellom. Det starter med en relativt heavy bass-gang fra Mingus, før Adams kommer inn med sin lett gjenkjennbare, og rå tenorsaksofonlyd. Vi er et stykke inne i Ellington-land, men allikevel ikke. For denne gjengen har en litt annen agenda enn Ellington. Det er mye mer råskap i spillet, enn i det relativt sofistikerte Ellington-soundet. Og det låter utsøkt hele veien.
På den siste platen plukker Mingus fram sine politiske låter, og de starter med «Free Cell Block F, ‘Tis Nazi USA», en låt man burde ha spilt hver dag gjennom de siste fire årene under Trump-regimet. Men dette er gjort lenge før Trump kom til makten, og det er tydelig at USA har hatt mange «svin på skogen» før Trumpismen tok over. Her får vi nok en halsbrekkende solo fra Adams, som overgår det meste av soulaktig tenorsaksofonspill. Denne følges opp med «Black Bat And Poles», ei låt skrevet av Jack Walrath, hvor Mingus er like nådeløs mot bassen. Det er en låt som fungerer fint sammen med Mingus’ egne komposisjoner, hvor alle musikerne sparker og slår i de fleste retninger.
Etter dette får vi en ny versjon av «Fables of Faubus», i en relativt rask versjon. I løpet av 15 minutter og 30 sekunder, gir Mingus sin versjon av historien om Arkansas guvernør Orval Faubus, han som i 1957 sendte Nasjonalgarden inn for å forhindre rasemessig integrering av ni afroamerikanske elever på Little Rock Central High School. Man kan vel si at Mingus har med alle musikerne i sin nådeløse kritikk av Orval Faubus i denne hemningsløst fine versjonen, som må være en av de beste versjonene jeg har hørt av låta.
Litt mindre politisk er versjonen av «Duke Ellington’s Sound Of Love», som er en av mange Mingus-hyllester til Duke Ellington, og hvor vi får det typiske Ellington-soundet i en nesten 14 minutters nydelig versjon, før vi får Ray Nobles «Cherokee» i en hemningsløs versjon jeg aldri tidligere har hørt vært gjort på samme måte. Den varer kun i ett minutt og 57 sekunder, men i løpet av disse to korte minuttene, gir de oss en fantastisk versjon.
Så er det tydelig at vi er over i ekstranumrene, og vi får to av slaget. Først den politiske «Remember Rockefeller At Attica» i nok en relativt voldsom versjon, før de avslutter med «Devil Blues», hvor vi også får bevis på hvilken eminent soul-vokalist George Adams var. Og hele veien swinger dette nesten i overkant av hva vi kan tåle. Det er fem musikere som hele tiden er helt framme på tuppa, og som lystrer «sjefens» minste vink, og avleverer noen utsøkte versjoner av låtene.
Jeg har en rekke innspillinger med Mingus i min samling. Men det er ikke så ofte jeg setter de på, uvisst av hvilken grunn. Men når jeg først gjør det, går det gjerne både to og tre album når jeg først er i gang. Og nå er det kommet fire nye plater med utmerkede liveinnspillinger fra to perioder i Mingus’ musikalske karriere som det går en stund før jeg plasserer sammen med alle de andre Mingus-platene i skuffer og skap. For disse fire platene kommer til å surre og gå noen dager framover, og minne meg på hvilke utsøkte musikere man her har med å gjøre. Og sannelig er det ikke også vår gamle venn og Bremens store jazzsønn, Peter Schultze, som har produsert opptakene fra 1975 for Radio Bremen.
Dette er fire plater man bare skal ha i samlingen. Dette er musikk fra to perioder i Charles Mingus’ mest kreative perioder, og hvor hans genialitet som komponist og orkesterleder kommer svært godt fram.
Fantastisk!
Jan Granlie
Johnny Coles (tp), Jack Walrath (tp), Eric Dolphy (as, fl, bcl), George Adams (ts, v), Jaki Byard (p), Don Pullen (p), Charles Mingus (b), Dannie Richmond (dr)
