Trompeteren Charles Tolliver, ble født i Jacksonville, Florida i 1942. Han flyttet til New York da han var 10 år, og hans første horn fikk han av bestemoren, en kornett. Han studerte ved Harward på tidlig 60-tall, hvor han studerte til apoteker, da han bestemte seg for å satse på musikken som levevei. Han ble kjent for et større jazzpublikum i 1964 da han spilte med Jackie McLean på hans Blue Note-album «It’s Time!». Siden den gang har han blitt regnet som en av de ledende trompetistene innenfor den amerikanske jazzen, samt en av de beste komponister og arrangører. I 1971 grunnla han og og Stanley Cowell Strata-East Records, en av de viktige kunstnereide jazzplateselskapene. Tolliver ga ut «Live at Slugs’ (1970), «Music Inc.» (1971), «Live at the Loosdrecht Jazz Festival» (1972), «Live in Tokyo» (1973), «Impact» (1975), «Compassion» (1977) og «Live in Berlin at the Quasimodo Vol. 1 og 2» (1988) på selskapet i løpet av selskapets «glansperiode».
Etter en lang pause, kom han tilbake på scenen på slutten av 2000-tallet og ga ut to album med storband, «With Love» på Blue Note og «Emperor March: Live at Blue Note» på Half Note i 2009. «With Love» ble i 2007 nominert til en Grammy-pris for beste storband.
Ved siden av 14 innspillinger i eget navn, har Tolliver spilt inn plater med musikere som Roy Ayers, Gary Bartz, Booker Ervin, Louis Hayes, Andrew Hill, Jackie McLean, Oliver Nelson, Max Roach, Horace Silver, McCoy Tyner og Gerald Wilson, så han har ingenting å skamme seg over når det gjelder CVen.
Innspillingen av «Connect» ble gjort i RAK Studios i London i november i fjor av Tony Platt, som tidligere har arbeidet med Bob Marley, Jazz Jamaica All Stars og Abdullah Ibrahim, Bandet ble startet som Charles Tolliver All Stars og i kvartetten finner vi Jesse Davis på altsaksofon, Keith Brown på piano, Buster Williams på kontrabass og Lenny White på trommer. Albumet bygger også bro mellom New York og London ved å inkludere den britiske saksofonisten Binker Golding på to spor, Golding skulle være kjent for flere av våre lesere fra band som Binker & Moses, Moses Boyd Exodus og med vokalisten Zara McFarlane.
Ideen om å igjen gjøre en plateinnspilling kom i forbindelse med turneen for bandet i Europa i november 2019 fra Tollivers agent i London, Ina Dittke. Hun foreslo at de skulle spille inn i London, og at man skulle samarbeide med Gearbox.
Vi får fire låter, som alle er komponert av Tolliver, og de starter med «Blue Soul» som er noen år gammel, og er en låt som like gjerne kunne vært skrevet av Horace Silver og befunnet seg på en av hans plater på Blue Note. For den er akkurat så full av soul som mye av Silvers musikk var. Men det er noe med bandet her som skiller dem fra Blue Note-innspillingene. Det låter ikke lenger like friskt av Tolliver, og altsaksofonisten Jesse Davis går ikke like lett inn i den gamle Blue Note-stallen som alle de utmerkede altsaksofonistene man fant på selskapet på 60-tallet. Men i soloen låter han godt nok, men ikke mer enn man kan forvente. Kompet med solide Buster Williams og trommeslageren Lenny White er det ingenting å utsette på. De har både erfaringen og det gode «drivet» som kjennetegnet Blue Note-innspillingene, og som var med på å gjøre selskapet til en gullgruve, så lenge det varte. Tolliver avleverer en helt ok solo på denne låta, hvor det er mye kreativitet, men hvor man kan høre at det ikke er like mye energi igjen i mannen.
Andresporet, «Emperor March» er en eldre Tolliver-låt, man kan finne i storbandversjon på «Emperor March: Live at the Blue Note» fra 2009. Og når man hører den i mindre format, er det vanskelig å forestille seg denne fine mid-tempo-låten i storbandversjon. Men også her synes jeg ikke Davis leverer oppsiktsvekkende altsaksofonspill, men Tollivers trompetsolo er helt ok, og det swinger fint av bandet gjennom den relativt lange komposisjonen, selv om ikke alt henger like godt sammen hele veien. Her hadde jeg håpet på at Binker Goldings skulle kommet inn og løftet bandet med en sedvanlig, heftig solo, men den uteblir dessverre.
«Copasetic» er også en eldre komposisjon, som han har gjort live flere ganger tidligere, men, så vidt vi vet, aldri tidligere på plate. Dette er også en litt oppjustert «Blue Note»-låt, som er litt «løsere i fisken» enn de gamle sjefene i Blue Note kanskje ville ha godkjent. Men dette er kanskje den mest spennende av de fire låtene, selv om jeg synes det ikke flyter like fint gjennom hele låten. Det virker som de fem musikerne ikke føler seg helt sikre på hva de skal gjøre hele tiden.
Så får vi avslutningen «Suspicion» fra 1989, hvor også Golding medvirker. Denne forefinnes også på Tollivers Big Band-plate fra 2007, «With Love», og her starter den med en fin bassintro fra Williams, som kanskje er den beste og mest spennende soloprestasjon på albumet. Og det er da de andre musikerne kommer inn, at vi oppdager at dette er en strålende komposisjon for et utmerket og hardtblåsende storband. Men det er noe med solistprestasjonene, og særlig hos Tolliver selv, som gjør at interessen faller litt etter hvert. Det er en innfløkt og fin komposisjon som krever mye av blåserne, og etter hvert får vi en etterlengtet og energisk tenorsaksofonsolo av Goldings, som er med på å løfte låten betraktelig. Og her våkner også Lenny White virkelig til dåd, og komper Golding på en utmerket måte.
Tolliver har skrevet en tekst til tre av de fire komposisjonene (ikke til «Copasetic») som er gjengitt i innercoveret, og det er fine nok tekster, men som ikke vil gå inn i historien med Purlitzer-priser eller annet.
Jeg synes platen rett og slett er blitt litt for slapp for at jeg skal bli altfor engasjert. Riktignok blomstrer bandet i sistelåta «Suspicion», men det er dessverre ikke nok til at jeg lar meg rive med.
Siden 70-tallet har jeg hørt en rekke amerikanske band som har turnert i Europa, og det er ikke alltid at jeg har latt meg engasjere altfor mye. I en del tilfeller har de kommet over «dammen» for virkelig å ha det show og levere topp kvalitetsjazz, mens andre band har kommet over kun for å tjene penger, noe som har ført til litt for mange vanlige «dager på kontoret». Og litt av det siste føler jeg vi får fra Charles Tolliver og hans musikalske venner. Det de leverer føles ikke «ekte», og jeg blir mer og mer overbevist om at det ikke lenger er så mange grunner «for å gå over bekken etter vann», siden vi har nok av musikere i Europa, pluss en del i USA som «blør for laget» og som leverer kvalitetsjazz enten de spiller for noen tuden mennesker i hjemlandet, eller de fyller en liten klubb i London, Paris eller Travemunde.
Jan Granlie
Charles Tolliver (tp), Jesse Davis (as), Binker Golding (ts), Keith Brown (b), Buster Williams (b), Lenny White (dr)
