Hva i all verden er så dette, tenker du kanskje? DR Big Band med trommeslageren fra The Rolling Stones? Innspilt live i DR Koncerthuset i København i 2010.
Det var trompeteren Gerard Presencer som kom opp med ideen, etter å ha møtt Watts på en flyplass i England, og etter at han hadde vært i Danmark og jobbet. Watts tente på ideen om å gjøre noen av sine låter, pluss noen typiske Stones-låter sammen med det danske radiostorbandet, og gjett hvem det ikke var vanskelige å be når henvendelsen kom?
Og nå er platen her, utgitt på det prestisjetunge selskapet Impulse! Selveste jazzselskapet over alle jazzselskap, for noen av oss.
Det starter med Watts og hans «Elvin Suite – Part 1» og «Elvin Suite – Part 2», og vi blir ytterst skeptiske. Selvsagt fungerer DR Big Band som de skal, de er jo profesjonelle musikere til fingerspissene, men vi er litt usikre på om låtmaterialet til Watts helt holder mål, selv om disse to låtene er skrevet i samarbeid med Jim Keltner. Den første delen er en ballade, som storbandet får æren av å få gjennomført. Den er rett og slett ikke god nok melodisk, men ved hjelp av gode musikere i storbandet, så fungerer det. Andre delen er løsere og mer up-tempo, med en fin saksofonsolo av Uffe Markussen.
Så følger «(Satis) Faction, og vi er langt inne i Joe Zawinul-land (!) helt fra start. Dette er den kjente Richard/Jagger-komposisjonen fra Rolling Stones, med soloer fra Gerard Presencer på flugelhorn og Lars Møller på tenorsaksofon. Og skepsisen øker, om mulig, enda mer. Dette er rett og slett ikke bra nok! Det vil si, det er bra, men uten den energien man bør kunne forvente av et storband som gir seg i kast med denne låta. Dessverre.
Deretter følger Stordahl, Weston og Cahns «I Should Care», nok en ballade, som ikke fester seg annet enn at DR Bigbandet gjør et godt stykke arbeid i å formidle det som står nedskrevet i arrangementene.
Mer Richards/Jaggers, og vi håper at det skal løsne for alvor, «You Can’t Always Get What You Want» følger, nok en gang med Presencer som solist på flugelhorn, sammen med Pernille Bevort på sopransaksofon. Og vi blir litt sittende med et litt fårete uttrykk i ansiktet, for dette blir rett og slett for slapt, selv om dette er den låta på platen som kanskje «sparker» mest. Kanskje er grunnen at Presencer, som er en dyktig trompeter og flugelhornist, blir altfor mye brukt som hovedsolist. Jeg tror rett og slett det hele hadde blitt adskillig tøffere hvis han hadde byttet ut flugelhornet med trompet. Flugelhorn fungerer rett og slett ikke i energiske Stones-låter. Men Pernille Bevort leverer en strålende sopransaksofonsolo som utvilsomt er blant platas beste, og resten av storbandet leverer.
Så håper vi på «Paint It Black», som vi sist hørte med Pasborg/Storløkken Power Duo på Vossa Jazz for noen uker siden, som var kveldens store høydepunkt fra den energiske duoen. Men her får vi den råtøffe låta som ballade. For så vidt en god idé å gjøre noe helt annet enn de fleste andre versjonene, men det blir rett og slett for slapt. Hadde de enda endret stemningen underveis, og «klint til» med skikkelig storbandtrøkk i deler av låta, så skulle jeg kjøpt ideen, men det gjør de dessverre ikke, og da blir det som å henge tunga ut av vinduet.
Så avslutter de med Joe Newmans «Molasses», og jeg gir «holdet» en siste sjanse til å bevise at dette er noe man bør bruke tid og energi på. Joe Newman var jo en av jazzens store tragedier, som ble skutt og drept av sin kone på spillejobb. Men han skrev noen fine låter, og «Molasses» er en av dem, og av det enklere slaget. Den swinger fint, slik mange av Newmans låter gjerne gjorde. Og her synes jeg tenorsaksofonisten Lars Møller utmerker seg med en fin solo. Foruten åpningslåta, er dette den eneste låta hvor Presencer ikke er solist, men hvor flere av musikerne får slippe til med solier. Og kanskje er det det som gjør at denne låta egentlig er det vi har savnet gjennom hele innspillingen. For musikerne leverer energi og trøkk på denne låta. Vi får også en strålende trombonesolo fra Vincent Nilsson som er med på å høyne resultatet, og hele veien swinger dette upåklagelig.
Alle arrangementene er gjort av Presencer, og han er også en av de mest benyttede solistene på flugelhorn. Og jeg er ikke helt sikker på hvor heldig han har vært med jobben. Jeg savner den energien som, i alle fall jeg forventer, når et storband skal gjøre Rolling Stones, og når de andre låtene også fremføres enten som ballader eller i mid-tempo, så blir det noe hverdagslig og «lette formiddagstoner» over det hele. Og «lette formiddagstoner» for storband er ikke helt «my cup of tea».
Og hva har egentlig vært vitsen med å ha med Charlie Watts på denne innspillingen? Bortsett fra på sistelåta, så er han nesten ikke å høre! Vi hadde ønsket oss noen rasende trommesoloer fra den gamle gentleman, men det får vi ikke. Og de Stones-låtene som serveres, er muligens de mest kjedelige av de sju låtene på platen. Ikke fordi de gjøres dårlig, men fordi de ikke inneholder snev av energi og vitalitet som vi kjenner fra originalene. Men det kan godt hende at det også har vært meningen med dette prosjektet, uten at denne anmelderen har forstått budskapet. Og platen selger nok ikke dårligere av å ha selveste Charlie Watts med i tittelen på plata!
Jan Granlie
Charlie Watts (dr), David Green (b), Gerard Presencer (cond, flh), Anders Gustafsson (tp, flh), Christer Gustafsson (tp, flh), Thomas Kjærgaard (tp, flh), Mads La Cour (tp, flh), Vincent Nilsson (tb), Steen Nikolaj Hansen (tb), Peter Jensen (tb), Annette Saxe (tb), Jacob Munck Mortensen (tb), Nicolai Schultz (as, fl), Pernille Bevort (as, ss, fl), Uffe Markussen (ts, cl), Lars Møller (ts), Pelle Fridell (bs, bcl), Steen Rasmussen (Fender Rhodes, hammond, p), Søren Frost (perc, dr), Kasper Vadholt (b)
