Trompeteren og vokalisten Chet Baker var vel det nærmeste man kom en slags James Dean-figur i jazzen. Han ble født den 23. desember 1929, og forlot vår verden fra et hotellvindu i Amsterdam den 13. mai 1988. Hans liv var ikke det enkleste, og særlig var de siste årene i livet vanskelige. Han begynte å bruke heroin i 1957, og var av og på narkotikaen resten av livet.
På dette dobbeltalbumet (2 CDer eller 2 LPer), fra Vara Studio i Hilversum, innspilt den 10. april og den 9. november 1979 møter vi han i to forskjellige settinger. Den første fra 10. april med pianisten Phil Markowitz, bassisten Jean-Louis Rossinfosse og trommeslageren Charles Rice, og den andre med pianisten Frans Elsen, bassisten Victor Kaihatu og trommeslageren Eric Ineke. Og på den første CDen starter de med «Beautiful Black Eyes», og avslutter et stykke ut i den andre CDen med Miles Davis-komposisjonen «Nardis». Hver gang man setter på nye opptak med Baker, lurer man litt på hvordan formen er på trompeteren. For det er ikke alle innspillingene med han som har vært like vellykkede. Særlig gjelder det for plater utkommet etter hans død, hvor mange har gjort en innsats for å tjene penger på denne legendariske trompeteren.
Men her synes jeg Baker låter fint. Bandet har en typisk 70-tallslyd, noe man spesielt hører i basslyden, som var nærmest enerådende blant en del jazzmusikere på den tiden. Mikrofonteknikken hadde ikke kommet like langt som den har i dag, og basslyden ble svært ofte veldig «syngende» og dominerende – omtrent som om man spilte el.bass. Men resten av bandet høres helt ok ut. Men det er ingen tvil om at det er Baker selv som kommer best ut av det. Hans vokale innsats er også bra, med den gjenkjennelige, litt lyse stemmen som var særpreget i jazzen på den tiden.
Opptakene fra april og november er temmelig like i lyd og produksjon, men jeg føler ikke bassen er like dominerende hos Victor Kaihatu i de siste fire låtene. Her starter de med David, Kramer og Whitneys «Candy», og avslutter med den gamle standarden «Old Devil Moon», som man hører at enkelte av musikerne ikke er like enige om hvordan de skal takle. Men med Bakers trompet i front enes de etter hvert og det blir en helt ok versjon av låta, selv om de gjør den på sin litt originale måte.
Dette er blitt nok en utgivelse fra salige Chet Baker, som Chet Baker-entusiastene bare må ha. Lydkvaliteten holder, selv med de innvendinger jeg har til basslyden til Rassinfosse, og Baker er den som drar dette i land til å bli to fine CDer. Men innspillingene er nok ikke på høyde med Steeple Chase albumene med Niels-Henning Ørsted Pedersen og Doug Raney.
Jan Granlie
Chet Baker (tp), Phil Markowitz (p), Frans Elsen (p), Jean-Louis Rassinfosse (b), Victor Kaihatu (b), Charles Rice (dr), Eric Ineke (dr)
