«You Can’t Take It With You», er det 12. albumet hvor saksofonisten og komponisten Chet Doxas enten utgir i eget navn, eller han er medansvarlig for. Han kommer opprinnelig fra Montreal i Canada, men holder til i New York. Han har lenge hatt sitt eget band, Rich of Cymbols, og han er co-leder i Dave Douglas sitt band, Riverside, og han har også sitt band, Landline gående, sammen med pianisten Jacob Sacks, bassisten Zack Lober og trommeslageren Vinnie Sperrazza, og han har spilt med og arbeidet med musikere som Carla Bley, John Abercrombie, Rufus Wainwright, Maria Schneider og Oliver Jones.
Hans nye plate har sin bakgrunn i en samtale han hadde med Carla Bley og Steve Swallow mens han var på turné i Europa med bandet Riverside. Han fortalte Bley og Swallow hvor mye musikken til deres mangeårige trio med saksofonisten Andy Sheppard betydde for ham. Det var da Carla spurte ham: «Vel, hvorfor starter du ikke din egen trio?» Hun fulgte deretter opp spørsmålet med å hviske, nesten som en hemmelighet: «en sang i måneden …». «Før jeg kunne spørre om en utdypning, ble den samme hemmeligheten hvisket i venstre øre, bare denne gangen av Steve: «en sang i måneden …».
Som sagt, så gjort, og han fikk med seg pianisten Ethan Iverson og bassisten Thomas Morgan i studio for å lage denne platen.
Det ble riktignok ikke 12 komposisjoner, men ti komposisjoner laget i løpet av ti måneder, og de starter med «You Cant Take It With You», som viser at forholdet til Carla Bleys Trio er nær og tett. Vi får en deilig bassåpning fra Morgan, før musikken vier seg ut, og vi får en komposisjon helt i Carla Bleys ånd, slik hun har komponert de senere årene.
Andresporet, «Lodestar (for Lester Young)», er langtfra noen kopi på salige Lester Young, men en låt over kun få akkorder som behandles nesten som «One Note Samba», men hele tiden med ørsmå endringer og vekslinger i et enkelt akkordskjema, hvor Doxas og Morgan spiller unisont, mens Iversson er den som gjør de mest spennende tingene i bakgrunnen, før de er over i «Cheryl and George», Denne innledes med en relativt mørk og lang intro, før Doxas tenorsaksofon «løper» avgårde, før Morgan tar grep og legger en fin bassintro til noe som kan være melodien. Men så blir det stille i noen sekunder, før de går videre inn i et lysere landskap, slik at komposisjonene nesten kan betraktes som en suite i to deler. Det kan nesten oppfattes som at førstedelen er til Cheryl og andredelen til George, før de forenes mot slutten. Det er tett og fin kommunikasjon mellom de tre musikerne, og særlig synes jeg Morgans bass-spill er fremragende.
I «Part of a Memory» er det Morgan som åpner unisont med tenorsaksofonisten, mens Iverson er den som legger til en nydelig balladeimprovisasjon, før vi får den mer standardiserte «Twelve Foot Blues», hvor Iversons pianospill leder de to andre inn i noe som nesten kunne vært en komposisjon av Lennie Tristano eller Thelonious Monk, med tenorsaksofospill høyt oppe i registret. En fin og litt annerledes blues hvor Doxas lyse saksofontone i soloen er strålende. Dette er også en komposisjon som godt kunne vært hentet fra Carla Bleys settliste, på grunn av den relativt enkle bluesen som de improviserer rundt på en fremragende måte. Og med Iversons hentydninger til en gammel standard i sitt solospill, gjør dette til en ytterst sjarmerende blues.
«The Last Pier» er en mer svevende ballade, i alle fall i starten, hvor Iverson legger en nydelig intro, før de andre kommer inn, og vi er over i noe «monk-ish» a la 2021. Her er det også små hentydninger til kjente standarder, noe som gjør låten spennende og morsom, og for den som husker Bud Powells morsomme spill, som dro flere elementer fra historien inn i soliene, vil like Iversons pianospill her. For her kryr det av ørsmå hentydninger til andre komposisjoner vi kjenner fra jazzhistorien. Deilig!
Så følger «Soapbox», som starter i Carla Bley-land, nesten som en slags fanfare, før den friere improvisasjonen får råde. Dette er en komplisert låt, som man virkelig må følge nøye med på, for her skjer det mye spennende underveis, før det rundes av med en nesten Dollar Brand-aktig hymne av Iverson.
«Up There in the Woods» er en morsom sak som minner om noe Warne Marsh kunne ha gjort sammen med Lee Konitz og Lennie Tristano, men adskillig mer lystig enn hva de gjorde. Her synes jeg spillet til Doxas er helt på plass over et «lekent» komp, og fremstår kanskje som platas mest spennende og mest swingende spor, før vi får «All the Roads» som starter med kun luft gjennom saksofonen, før Doxas legger an en lang tone som Morgan legger seg over, under og på, mens Iverson legger melodien. Dette er en litt dyster komposisjon, som er ytterst vakker på grunn av Iversons fine pianospill, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg får en følelse av «Blame It On My Youth» når jeg hører Iversons spill her.
Så avslutter de denne spennende platen med «View from a Bird», som nesten kan høres ut som en barnesang i sin enkelhet, og som fungerer perfekt som avslutning. Også her får jeg en følelse av at Carl Bley nærmest sitter på skulderen til Doxas og gir instrukser både til han og medmusikantene. For dette er som å høre Carla Bley sammen med Steve Swallow og Andy Sheppard, selv om el.bass-spillet til Swallow og tenorsaksofonspillet til Doxas er veldig annerledes. Og Iversons pianosolo her er som om han satt på fanget til Bud Powell mens de spilte inn denne barnlige låten. Nydelig!
Denne innspillingen med Chet Doxas er en riktig perle av en plate. Og jeg som aldri tidligere har hørt Doxas tidligere, har fått nok en musiker å følge med på. For han skriver flotte melodier som han her har fått med seg de helt rette musikerne på. Og både Iverson og Morgan er to av de dyktigste man har i Sambandsstatene nå om dagen på piano og bass, og det kan høres ut som de har kostseg skikkelig i studio mens de har spilt inn denne usedvanlig deilige platen.
Jan Granlie
Chet Doxas (ts), Ethan Iverson (p), Thomas Morgan (b)
