David Chevallier var 12 år gammel, i 1981, da en besøkende gitarist lånte ham boksen Guitar Music fra ECM, og dermed introduserte han for musikken til Ralph Towner, John Abercrombie, Pat Metheny, Egberto Gismonti, Terje Rypdal, Bill Connors og Mick Goodrick. Dette bokssettet forandret livet hans, siden det formet musikksmaken hans i lang tid, og gitarspillet hans, som da var under utvikling. Noen år senere bestilte François Jeanneau, direktøren for Orchestra National de Jazz, i 1986, en komposisjon fra hans far. Chevallier forteller: «Jeg fulgte ham til premieren og møtte gjestesolisten: trompetisten Kenny Wheeler, også et hovednavn i ECM-etiketten. Dette var et nytt sjokk, og en ny referanse, som jeg aldri har benektet siden. Mye senere var jeg så heldig å spille i ulike prosjekter med den fantastiske pianisten John Taylor, som var Kennys gode venn, og jeg hadde den distinkte følelsen av å bevege meg på kjent territorium, nesten som om jeg skulle komme hjem. Siden den gang har jeg hatt mange musikalske eventyr, ofte blandet jazz med annen musikk, som barokk, pop, samtidsmusikk og til og med elektro».
Med Curiosity ønsket han å gjenoppdage følelsen han hadde sammen med Taylor, returen tilbake til røttene, som hver enkelt av oss kan strebe etter på et tidspunkt i livet. Han valgte å gjøre denne reisen sammen med sine trofaste venner, bassisten Sébastien Boisseau og trommeslageren Christophe Lavergne, som han har hatt en trio med siden 2013. Han ønsket også å endre lyden til gruppen ved å legge til et blåseinstrument, og han valgte den belgiske trompetisten Laurent Blondiau, fordi, som han selv sier «hadde den nøyaktige syntesen av det jeg var ute etter, og kombinerte lyrikk og stor frihet i improvisasjonsutøvelsen».
Så i februar i år, gikk de i Peninsula Studio for å spille inn ni komposisjoner av Chevallier, med både Kenny Wheeler og John Taylor i bakhodet.
Og nå er platen Curiosity ute, og det er ingen tvil om at ECM-filosofien har ligget i bakhodet både i komponeringen og i studioarbeidet. Men selv om denne filosofien ligger som et slags bakteppe, er det personlig og kvartettens egen musikk som framkommer i resultatet. Man kan kanskje si at dette er musikk som ECM gjerne kunne ha utgitt, men hvor Yolk Music har kommet Manfred Eicher i forkjøpet.
Og de starter med «Long Time No See», og derfra og ut, hvor de avrunder med «A While More», er dette fin kvartettmusikk, hvor gitaren til Chevallier og trompeten til Blandiau er det som drar musikken framover. Men bass-spillet til Boisseau og, ikke minst, trommespillet til Lavergne, er med på å «sprite opp» musikken og gjøre den spennende.
Og hvor Wheeler og Taylor nå befinner seg i det hinsidige, er jeg overbevist om at begge nikker anerkjennende til denne «hyllesten» til de to, pluss gitarmusikken til ECM. Og med en tittel som «Double Gnu Wan», retter seg relativt dirkete til Wheelers ECM-plater Gnu High, med Keith Jarrett, Dave Holland og Jack DeJohnette, og Deer Wan med Jan Garbarek, John Abercrombie, Dave Holland, Jack DeJohnette og Ralph Towner.
Chevallier er en spennende gitarist, som har mye å takke husvennen, som introduserte han for Guitar Music-boksen for. For her er det mye inspirasjon fra de typiske ECM-gitaristene som medvirket på den boksen. Kanskje ikke så mye Rypdal, men desto mer fra Abercrombie, Gismonti, Connors og Goodrick. Trompetspillet til Blondiau er som hentet direkte fra Wheeler i hans beste år, uten at det blir noen form for kopi, og kompet kunne gått rett inn i nesten hvilken som helst av de gode gitaralbumene i ECM-katalogen.
Dette er blitt en fin plate med stemningsfull og interessant gitarmusikk, fra fire utmerkede musikere som kjenner sin historie, og vet å samarbeide godt.
Jan Granlie
David Chevallier (g), Laurent Blandiau (tp), Sébastien Boisseau (b), Christophe Lavergne (dr)
