På skive

CHRIS SPEED TRIO

«Respect For Your Toughness»
INTAKT CD 336

Den amerikanske saksofonisten og klarinettisten Chris Speed, kommer fra Seattle, Washington, og ble født den 12. februar 1967. Han sartet, som så mange andre musikere, med piano, men fikk øyne og ører opp for tenorsaksofonen i high school. Senere studerte han ved New England Conservatory of Music i Boston, og har vært bosatt i New York siden 1992. På plate har han vært å høre i egne band, samt i Tim Berne’s Bloodcount, Jim Black’s AlasNoAxis, med Uri Caine, Dave Douglas, Erik Friedlander, Myra Melford, Armen Nalbandian, Jamie Saft, Craig Taborn, Dave King og mange flere.

Dette er trioens andre innspilling for Intakt Records, den første «Platinium on Tap» kom i 2017, men den gikk dessverre under vår radar. Derfor er gleden derfor større over å kunne gå inn i trioens nyeste innspilling, som ved siden av Speed på tenorsaksofon, består av bassisten Cris Tordini og trommeslageren Dave King.

Vi får 10 komposisjoner, alle er gjort av Speed, med unntak av åpningssporet, som er Kay Swifts «Can This Be Love?». Dette er en vakker ballade, som i grunnen setter standarden for resten av denne trioplaten. Her får vi lyrisk og nydelig spill av Speed, hvor han sparer på tonene og serverer en delikat forrett, og med utsøkt spill av King og Tordini. Og derfra og ut er dette en lekker og lyrisk reise i Speeds musikalske landskap som overrasker.

Jeg har fulgt Speed gjennom mange samarbeidsprosjekter med andre musikere, hvor han har vært en livlig og aktiv musiker som har bidratt med mye «speed» i musikken. Derfor er det overraskende at han på denne platen tar det såpass ned som han gjør.

Men det er ikke slik at dette er blitt en ren balladeplate for middager med levende lys og den man er mest glad i, hvor musikken svever sobert og delikat forbi. For allerede i andresporet, «Attention Flaws» er King virkelig frampå for å bringe litt «fart inn i systemet». Tordini responderer umiddelbart med pågående bass-spill, mens Speed fremdeles holder litt tilbake, men med strålende spill.

Og slik fortsetter det gjennom alle låtene. Bakerst er det King som driver det hele framover med mye energi og overraskende spill. For vanligvis vil trommeslagere i slike triosammenhenger legge seg pent og pyntelig til saksofonen og bassen, men det er ikke tilfellet her. King spiller energisk trommespill som virkelig pusher de to andre. Mens Tordini hele tiden følger King som en skygge, og da er det ikke annet å gjøre for Speed enn å enten «peise på», eller å skape en kontrast til det drivende trommespillet. Og det er det siste han velger, og vi får en følelse av noe vi har hørt før. Kanskje er det Joe Henderson, eller noen av de andre «senboperne»? Andre ganger får man en følelse av at Sonny Rollins sitter og følger med på hva som skjer. For på for eksempel «Casa Adela» føler jeg at Rollins lurer i bakhodet på saksofonisten.

Hele veien er dette et ytterst gjennomført og fint album, som varierer innenfor det klassiske saksofontrio-formatet, hvor tre svært dyktige og lydhøre musikere samarbeidet på en fin måte. Og det er ikke alle som klarer like godt å lage spennende musikk ut av en saksofontrio uten piano. Man har ikke et klart akkordinstrument å forholde seg til, så da blir det saksofonistens oppgave å styre det hele. Og det synes jeg Speed gjør på mesterlig måtre på denne innspillingen.

Det er blitt en deilig plate som varierer mellom det avslappende, som for eksempel i den fine balladen «Taborn to Run», til det mer energiske som i Rollinske «Casa Adela».

Jan Granlie

Chris Speed (ts), Chris Tordini (b), Dave King (dr)

Skriv et svar