Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

CHRISTOPHER DELL

«Monodosis III»
ENW

Den tyske vibrafonisten Christopher Dell er en viktig brikke i jazz- og impromiljøet i Berlin. Han har ofte vært å høre med danske musikere, og han har studert filosofi i Darmstadt, musikk ved konservatoriet Hilversum og ved konservatoriet i Rotterdam. I 1988–90 studerte han ved Berklee School of Music i Boston hvor han var masterstudent med Gary Burton, Herb Pomeroy og Hal Crook som lærere. Og i 1993–94 studerte han komposisjon med Hans-Ulrich Engelmann. Forrige gang jeg hørte han på konsert var på en forrykende konsert i Belem utenfor Lisboa, hvor han spilte sammen med den danske bassisten Jonas Westergaard og den tyske trommeslageren Christian Lillinger (begge bosatt i Berlin).

Monodosis III er et soloprosjekt hvor vi får seks relativt fritt improviserte «strekk», hvor vårt syn på vibrafon kanskje kan bli noe endret. For det er en viss avstand fra hvordan Dell spiller improvisert musikk på vibrafon og hvordan vi for eksempel har hørt Gary Burton traktere instrumentet.

For det første er musikken til Dell improvisert fram der og da – i et studio – uten andre involverte enn vibrafonen og han selv.

Monodosis III er den tredje utgivelsen i hans unike forskning på vibrafon, lyd og ytelse. Dette er Dells siste banebrytende verk, som i sin radikale form overskrider den tradisjonelle todelingen mellom komposisjon og ytelse. Gjennom disse improvisasjonene skaper Dell et intrikat medium for å utforske spørsmål om komposisjon i en liten, men overskridende skala. Det fører til at musikken tidvis er minimalistisk, og hele veien får vi en kontrast mellom det minimalistiske og det friere og mer «sprudlende» spillet.

Og hele veien er dette musikk man nærmest kan krype inn i. Noe av det ligner litt på musikk som ble laget til det norske fjernsynsteatret på 70-tallet, da de eksperimentelle og utforskende, norske komponistene fikk slike oppdrag, og skapte musikk som nærmest ble hatet der og da, men som man nå mer enn gjerne lytter til.

Dell utforsker de fleste sidene ved «lyden av en vibrafon» i dette forskningsprosjektet, uten at han bruker andre hjelpemidler enn vibrafonen, de fire køllene og sin egen hjerne i utformingen av låtene. Musikken blir drømmende, samtidig som den gir oss følelser i form av skrekk og angst (utfra tidligere erfaringer med krimserier og filmer i sort/hvitt, hvor ofte vibrafonmusikk ble brukt når man skulle få publikum helt ytterst på stolsetene, hvor redsel var et viktig element. Andre ganger er musikken som å oppleve en soloppgang om våren eller sommeren, og i de øyeblikkene før fuglene våkner og starter sitt livlige morgenrituale. Andre ganger er det ren fest i vibrafonavdelingen, hvor køllene leker seg over instrumentet lett og ledig.

Og hele veien blir jeg sittende og fasineres over spillet, og hvilke ideer som går gjennom hodet på Dell mens han utforsker instrumentet. Det er ingen tvil om at vibrafonen er et instrument hvor mulighetene er begrensede. Men jeg synes Dell på disse seks musikalske eksemplene, viser oss at det er mulig å lage ytterst spennende improvisasjonsmusikk på vibrafonen. Et spennende eksperiment som jeg gjerne skulle ha hørt live i et kunstgalleri eller noe lignende.

Jan Granlie

Christopher Dell (vib)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.