På skive

CHROME HILL

«This is Chrome Hill»
CLEAN FEED, CF557CD

Kvartetten Chrome Hill er et norsk band som har utspring fra Musikkhøgskolen i Oslo. De har holdt på, kanskje mer til enn fra, de seneste ti-tolv årene. De startet under navnet Damp, men før deres debutalbum skiftet de navn til Chrome Hill,  og deres plate, «The Explorer» på Clean Feed, som kom i 2018, ble anmeldt på salt peanuts* med mange rosende ord (anmeldelsen kan du lese HER). Før det utga de «Earthlings» i 2008 og «Country of Lost Borders» i 2013.

Bandet består av gitaristen Asbjørn Lerheim, som spiller baryton-utgaven av gitaren, saksofonisten og bassklarinettisten Atle Nymo, bassisten Roger Arntzen og trommeslageren Torstein Lofthus, alle velrenomerte musikere innenfor den norske jazzen.

Vi får servert åtte komposisjoner, alle gjort av gitarist Lerheim, og platen er innspilt i Amper Tone i Oslo den 25 – 27. november i 2019.

Asbjørn Lerheim er en spennende komponist og gitarist, og jeg har en sterk følelse av at han har en egen forkjærlighet for den amerikanske «americana»-musikken, noe som delvis skinner gjennom på de fleste av de åtte låtene på denne platen, og som vi også har hørt tidligere. Men ikke slik at det blir en slags kopi av «amerikanaen» vi kjenner fra Sambandsstatene. Det er mer hvordan låtene er bygd opp, og noe i tonesprålket som får meg til å tenke i de baner.

Og allerede fra starten i åpningssporet, «Clockwork», dukker denne følelsen opp. Musikken her i starten er relativt tung, og noe kan nok kanskje sammenlignes med noe vi har hørt Terje Rypdal gjøre tidligere. Det er Lerheim som «fører ordet» i åpningen, med deilig komp fra Arntzen og Lofthus, og man ser nærmest vuggingen i Lofthus’ kropp mens de spiller.

Deretter får vi den fine «Limbo», hvor Nymos tenorsaksofon legger føringen, før vi får den relativt rocka «Ascend», hvor gitar, bass og trommer virkelig får utfolde seg. Her føler jeg kanskje Nymo må slite litt for å komme til orde, men det er en tøff låt, hvor spesielt Lofthus kommer til sin rett, sammen med Lerheims gitar.

Så tar de det helt ned med «Interlude», hvor en av mine favorittlåter, Terje Rypdals «Ørnen» svever deilig over vannet. En nydelig ballade, før vi får «10-4», som er litt avventende i starten, og hvor de holder seg godt «nede» hele veien, og vi får en deilig bass-solo fra Arntzen sammen med utmerket spill fra Lerheim. En deilig låt hvor det skjer mye spennende underveis, og hvor låten bygger seg opp hele veien. Deretter følger «Particle», hvor de beveger seg mot Ornette Colemans musikalske univers. Her er Nymo igjen frampå med energisk tenorsaksofonspill over, særlig, heftig trommespill fra Lofthus, slik vi kjenner ham når han virkelig har blitt varm i trøya. Tøffere enn toget! Og ingen låt for amatører, før vi får «Within», som tar oss tilbake til «americanaen», med nydelig gitarspill som kommuniserer fint med Nymos saksofon, og det lukter saloon og støvete prærie av den fine og tilbakelente låta.

Så avslutter de med «Light», hvor gitarspillet og bassklarinetten svever over det tørre landskapet i Nevada-ørkenen. Denne avslutningen tar oss også litt inn i det rolige Rypdal-landskapet, men med Lofthus sitt vibrafonspill skiller den seg ut, og som er en utmerket avslutning på en svært innholdsrik og fin plate som man skal lytte mange ganger på, for å få med seg alle de fine detaljene.

Det er noe særdeles originalt med Chrome Hill som man ikke finner hos så mange andre band nå om dagen. Musikken er relativt tung, mest på grunn av Arntzen og Lofthus’ fine komp, og Lerheims gitarspill er gjennomgående deilig å lytte til. Kanskje kunne man håpet å få høre mer av Nymos saksofon og bassklarinett, men der han markerer seg, gjør han det med stor overbevisning.

På coveret er det avbildet en relativt diffus person på en hest, som tydeligvis ikke liker å ha en diffus cowboy på ryggen, noe jeg synes passer perfekt til den musikken vi får servert.

Jan Granlie

Asbjørn Lerheim (bar.g), Atle Nymo (ts, bcl), Roger Arntzen (b), Torstein Lofthus (dr, vib)

Skriv et svar