På skive

CLOVER

«Vert émeraude»
YOLK ROOTS, J2077

Trioen Clover, er basert på et årelangt vennskap mellom saksofonisten og klarinettisten Alban Darche, trombonisten Jean-Louis Pommier og bassisten Sébastien Boisseau. De tre har kjent hverandre i mange år, og har vært med på en rekke fellesprosjekter. Men hele tiden har de hatt en felles idé om å skape en trio hvor de tre kunne utforske sine musikalske ideer sammen.

Vi snakker om to generasjoner musikere som møttes på 90-tallet, med Pommier, som den som allerede da hadde en relativt lang karriere som musiker, mens Darche og Boisseau, begge født i 1974, avsluttet sine studier med JF Jenny-Clarke og startet sine egne band. Pommier la raskt merke til de to, og i 2000 startet de trioen Clover, hvor de ville samles for å utveksle kompositoriske ideer. Imidlertid bodde de i tre forskjellige byer, Tours, Le Mans og Nantes, noe som umiddelbart bød på litt problemer. Hvor og hvordan kunne de møtes osv. Men de fikk det til på et vis, og nå kan vi lytte til platen «Vert émeraude» (smaragdgrønn).

Vi får 11 komposisjoner, hvor de fleste låtene er gjort av Darche, i tillegg til ett bidrag fra hver av de andre. Og det starter med Darches «China Pop», som på mange måter forteller oss hva vi har i vente. For dette er neddempet og vakker kammerjazz fra start til mål. Vi får strålende spill, særlig fra trombonisten Pommier, men uten de to andre hadde dette ikke fungert like godt.

Det er mye av musikken som er nøye komponert, men man gir også (litt) frihet til improvisasjon, noe, mest av alt, de to blåserne tar seg av på strålende måte.

Det er både noe tradisjonelt og noe man kan kjenne igjen fra 60-tallets smågrupper i denne musikken, samtidig som det er nytt. Vi får tilbakeblikk, særlig til en del trombonister som fra tid til annen spilte i små grupper, samtidig som klarinettisten Jimmy Guiffre og hans trio blir liggende langt framme i pannebrasken når vi hører dette. Samtidig får jeg en følelse av flere av de utmerkede cool-sammensetningene som dukket opp på 50-tallet med Lee konitz, Warne Marsch, Lennie Tristano og andre, uten at det vi får høre her er like komplisert melodisk som det vi særlig fikk fra Tristano. Og jeg tenker: Hva kunne ikke barytonsaksofonisten Jon Pål Inderberg gjort i denne sammenhengen?

Hele innspillingen er erke-cool. Det er en avslappende stemning i det som fremføres som fører stressnivået ned på et akseptabelt nivå, og det hele er svært vakkert og nydelig fremført. For dette er tre utmerkede instrumentalister som møtes og virkelig leverer et strålende album.

Jan Granlie

Alban Darche (s, cl), Jean-Louis Pommier (tb), Sébastien Boisseau (b)

Skriv et svar