Den canadiske multiinstrumentalisten Colin Fisher har vært til stede i det canadiske jazzmiljø i mer enn 20 år – spesielt innenfor den eksperimentelle og improviserende delen av musikkmiljøet. Han regnes som intet mindre enn en gitarvirtuos, og er også en utmerket saksofonist, trommeslager og han bruker forskjellige andre instrumenter for å uttrykke sin kunst slik han gjerne vil. Trommeslageren Mike Gennaro har spilt og utgitt plater med blant andre Mats Gustafsson og Kurt Newman, i duo med Simeon Abbott og i duo med Alex Ward, foruten den tidligere platen «Sine Qua Non» med Colin Fisher.
På «Tactile Stories» får vi fire fritt improviserte «strekk» fra de to, og man oppdager raskt at dette er musikere som har sans for den friere, europeiske musikken, og at Mats Gustafsson er på favorittlisten. For det meste får vi høre Fisher på altsaksofon, som han trakterer på en spennende måte, ikke ulikt for eksempel Peter Brötzmann, men ikke med samme rå energi som vi ofte har fått fra den gode tyskeren. Man kan nesten høre at han er fra andre siden av havet, i måten han spiller på, både i teknikk og tone. Men i motsetning til en rekke av sine landsmenn og altsaksofonister fra USA, har han en friere tilnærming til saksofonen. Hans teknikk er utmerket, og han bidrar med gode ideer i dette duosamarbeidet.
Gennaro er en energibunt, og en god lytter, der han, nesten, med mye av Paal Nilssen-Loves energi og lekenhet understøtter Fisher hele veien gjennom.
Vi får servert fire frittgående «strekk», og de starter med «Ex Nihilo», før de fortsetter med «Ekstasis» og «Esse», før de avslutter med «Epinola», og uansett hva de har kalt de fire «strekkene», så er musikken temmelig lik gjennom alle fire improvisasjonene. Riktignok tas det hele litt ned i tredjesporet, men ikke mer enn at de fremdeles beholder energien, som er så viktig i denne type musikk. Men heller ikke i tredjesporet klarer de å holde musikken nede lenge. Etter hvert er de på samme energinivå som tidligere, og særlig merker jegh meg Genneros heftige og tøffe trommespill, som pusher Fisher til å levere strålende spill.
Fjerdesporet, «Epinoia», blir litt annerledes, for her plukker Fisher fram gitaren, og stemningen blir en litt annen. Men for helheten av plateproduktet gjør det godt å få inn ett annet element i musikken, ikke minst for å få litt variasjon. Men kanskje skulle denne låta kommet tidligere, siden de tre første er temmelig lke i temperatur og uttrykk.
Men her viser Fisher seg fram som en spennende gitarist – fremdeles i det friere landskapet, men adskillig mer tradisjonelt enn vi kanskje hadde forventet. Jeg tror han har lyttet en del på Sonny Sherrock mens han har terpet på gitaren, men han har sin egen stemme, som fungerer fint sammen med det energiske trommespillet.
Dette er blitt en relativt frittgående innspilling med to canadiske musikere som tydeligvis har lyttet mye til sine kolleger på andre siden av havet, samtidig som de har funnet sitt helt eget ståsted innenfor denne musikken, som både er energisk og fin.
Jan Granlie
Mike Gennaro (dr), Colin Fisher (s, g)
