Den norske kvartetten Cortex, har i flere år vært ett av de tøffeste jazzbanda på markedet. De har til nå utgitt seks plater, de fleste på det portugisiske selskapet Clean Feed, mens de to første ble utgitt på henholdsvis Bolage og Gigafon Records.
Kvartetten har hele tiden bestått av trompeteren Thomas Johansson, saksofonisten Kristoffer Berre Alberts, bassisten Ola Høyer og trommeslageren Gard Nilssen. Men med denne utgivelsen vinker Nilssen farvel til bandet, mest på grunn av at han vil bruke mer tid til familien, pluss at han har litt for mange jern i ilden musikalsk etter egen mening. Men den nye trommeslageren, Dag Erik Knedal Andersen, kommer nok ikke til å endre lydbildet i kvartetten nevneverdig, siden komposisjonene i stor graf blir gjort av Johansson, og at de fremdeles vil presentere utsøkt, energisk, akustisk jazz for fansen. De har turnert mye i Norge, pluss at de har spilt i Sverige, Tyskland, Tsjekkia, Belgia, Frankrike, Italia, Slovenia, Portugal, USA og Japan. Og hvorfor ikke Danmark og Finland er med på listen, bør kanskje noen i de respektive landene se nærmere på. For Cortex er alltid en suksess på scenen, og de leverer alltid moderne, hardtslående jazz på øverste hylle.
På den nye platen får vi sju låter som befinner seg trygt innenfor «Cortex-konseptet», selv om vi blir litt ettertenksomme i starten, hvor de begynner uvanlig stille og rolig. Men med Nilssens nesten «truende» trommer i bakgrunnen, vet vi at dette vil gå «rette veien».
Musikken ligger i et landskap som lett kan assosieres til Ornette Colemans tidlige periode, hvor han samarbeidet med Don Cherry. Men hos Cortex blir denne inspirasjonen tatt med over i vår tidsalder, og vi får de fires egen energiske musikk med 60-tallet i balspeilet.
I åpningssporet får vi virkelig møte saksofonist Berre Alberts i en låt som kunne vært hentet rett fra Colemans settliste. Her virker det nesten som om Nilssen skal sette ett endelig punktum for sin medvirkning i bandet, for han er nesten ikke til å stoppe i løpet av de sju-og-et-halvt minuttene «Anthem For The Uneasy» varer.
I andresporet, «Standby», legger Nilssen et fint og rytmisk bakteppe for de andre, sammen med Høyers bass, mens vi i den heftigere «GTM», tas med tilbake til Coleman og strålende bass-spill av Høyer og en fin og drivende trompetsolo av Johansson, og , som alltid, utsøkt altsaksofonspill fra Berre Alberts. «I-95» swinger upåklagelig, og «10-4» åpner med spennende trompet, med mye «luft», før de andre kommer inn, og vi får en typisk Cortex-ballade, mens «Blue Gromka» åpner med deilig bass-spill, og vi får en energiske og fine solier fra Johansson og Berre Alberts, mens Nilssen og Høyer hele tiden holder intensiteten oppe i bakgrunnen.
Så går de fire inn for landing med «Loose Blues», som er en seig blues, som tar bandet litt ned etter de mange energiutladningene. Her kommer også Nilssens særegne trommespill godt fram, og det er en nydelig avslutning på en deilig plate.
Men hvis du ikke er rask nok til å plukke ut platen, kommer det et ikke navngitt bonusspor, hvor det kan høres ut som om Gard Nilssen ikke helt vil slippe bandet, og setter i gang en trommerytme som Høyer hiver seg på, og Johansson legger seg på toppen og det hele er pur glede. Dette er en slags afrikansk-inspirert sak, hvor en musiker som Chris McGregor og hans gode venner fra eksiltiden i England lurer i bakgrunnen, før det hele fades ut og platen er ferdig.
Jan Granlie
Thomas Johansson (tp), Krstoffer Berre Alberts (s), Ola Høyer (b), Gard Nilssen (dr, perc)
