På skive

COSGROVE / MEDESKI / LEDERER

«History Gets Ahead Of The History»
GRIZZLY MUSIC

Trommeslageren Jeff Cosgrove har brukt sitt sjette album som bandleder til å feire bassisten William Parker som komponist. Han spilte med Parker og pianisten Matthew Shipp i 2015, og han mener at de fleste kjenner Parker som en mer enn habil bassist, men han mener hans evner som komponist er mer eller mindre ukjent, eller i alle fall, underkjent. Derfor fikk han med seg organisten John Medeski og saksofonisten og fløytisten Jeff Lederer i studio i Sauerties, New York, for å spille inn en plate som skulle bevise Parkers storhet som komponist.

Vi får 10 låter, hvorav åtte er laget av Parker, en, «Ghost», er laget av Cosgrove, mens «Gospel Flowers» og «Purcell’s Lament» tydeligvis er laget av noen som ikke blir kreditert i coveret.

Men det er William Parkers komposisjoner som er hovedingrediensen her. Og det er spennende å høre denne musikken uten en regulær bass i bandet, men hvor vi må nøye oss med Medeskis orgel-bass. Og de starter med «O’Neal’s Porch», som er å finne på Parkers plate med samme navn fra 1994, utgitt på AUM Fidelity. Og jeg må innrømme at jeg føler de beveger seg et godt stykke vekk fra Parkers «revirområde», når ikke den tunge, deilige bassen er med. På platen med Parker er altsaksofonisten Rob Brown med, og jeg er ikke helt sikker på om Lederer helt klarer å matche han i rollen som saksofonist i bandet. Og det blir veldig rart å høre John Medeski føre an i låten, selv om det ikke er mye å utsette på orgelspillet, som her har beveget seg litt bort fra trioen Medeski, Martin & Wood, som han var en viktig ingrediens i.

Deretter får vi «Corn Meal Dance», tittelsporet fra Parkers plate, også på AUM Fidelity, fra 2007, hvor de kaller bandet for Raining On The Moon, hvor den utmerkede trommeslageren Hamid Drake medvirker. Dette er mer en ballade, og jeg må innrømme at jeg savner litt av Drakes fine trommespill, samtidig som Parkers bass gjerne skulle vært til stede. Det er noe med «tyngden» som forsvinner når «sjefen sjøl» ikke er til stede, for orgelbassen blir aldri den samme.

Så følger «Gospel Flowers», hvor jeg synes det løfter seg litt. Dette er en bluesy gospel-aktig sak, hvor Lederer fører an, men ikke med på langt nær så mye energi og frihet som vi hadde ønsket, før vi får Parkers «Little Bird», som original har det franske navnet «Petit Oiseau». Og er tittelsporet på platen innspilt i oktober 2018, med Parkers faste kvartett med Drake, Brown og trompeteren Lewis Barnes.

«Ghost» er skrevet av Cosgrove, og innledes av Medeski og Lederer med en spennende intro på orgel og fløyte, før den glir over i en slags latin-låt hvor fløyten spiller hovedrollen, og jeg synes det meste mangler for at vi skal assosiere den til Parker og de musikerne vi vanligvis hører han med. Dette blir rett og slett litt for slapt.

Så får vi Parkers «Moon», som er hentet fra «O’Neal’s Porch», og som også forefinnes på platen «Raining On The Moon» på Thirsty Ear fra 2002, hvor kvartetten samarbeider med vokalisten Leena Conquest. Her synes jeg Lederer gjør en respektabel innsats på sopransaksofon, et spill som inneholder både gode ideer og kreativitet, men også her blir mye av «bunden» borti, uten Parkers bass, og, ikke minst, Drakes trommespill. Deretter følger «Things Fall Apart», en låt jeg ikke kjenner fra før, men som er den første hvor jeg føler at Parkers «ånd» svever over studioet, før vi får «Wood Flute Song», tittelsporet på samlingen på åtte plater med hans faste kvartett fra november 2013, utgitt på AUM Fidelilty. En boks som dessverre ikke finnes i samlingen, mens som absolutt bør havne der. På originalen er dette en låt som inneholder mye, og som varer i nesten 19 minutter. Og den versjonen vi får her, er også mye mer i Parkers «ånd» enn flere av de foregående sporene. Her spiller Lederer klarinett på fremragende måte, og Cosgroves trommespill er løst og fint. Her føles det også at Medeski slipper seg mer løs, slik vi husker han fra Medeski, Martin & Wood.

Så får vi «Purcell’s Lament», og det er mulig denne er skrevet av Henry Purcell, og i så fall har de truffet relativt godt ved at Lederer spillet obo over et fint orgelspill. Men at det har så mye med William Parker å gjøre, klarer jeg ikke helt å oppfatte. Det er mulig Parker er svært glad i Purcell, og at det er grunnen? Jeg vet ikke.

Så avslutter de med Parkers «Harlem» fra innspillingen «Sound Unity» som var med kvartetten på AUM Fidelity i mai 2005, og som er en av de mest anmelderroste platene til Parker, og som ble kåret til årets jazzalbum i Village Voice det året. Dette er en fin blues, som dessverre også blir litt for slapp i forhold til originalen.

Nå er det vanlig at man lager slike hyllestplater etter at en musiker har forlatt denne verden og tatt plass i rekkene i himmelens jam session. Men Parker er fortsatt svært aktiv som bassist, komponist og orkesterleder, så ideen har vært å trekke fram Parkers store evner til å lage fine komposisjoner som grunn for at denne platen er kommet ut. Jeg vil være såpass «stygg» at jeg foreslår at de leserne som er blitt fristet til å dukke ned i Parkers komponering, til å gå til anskaffelse av noen av hans beste plater, i stedet for å bruke tid og penger på denne. Og det er nok å velge i. I eget navn har han utgitt i underkant av 60 plater, og man kan foreksempel starte med «In Order To Survive» (AUM Fidelity), hvor han går i krigen» med Rob Brown (as), Cooper-Moore (p), Hamid Drake (dr) og Dave Sewelson (v), pluss at han har medvirket på en rekke plater med artister som Fred Anderson, Derek Bailey, John Zorn, Billy Bang, Peter Brötzmann, Bill Dixon, Charles Gayle, Frode Gjerstad, Kidd Jordan, Roscoe Mitchell, Joe Morris, Iva Perelman, Matthew Shipp og David S. Ware, for å nevne noen. Så her er det bare å starte dypdykkingen!

Jan Granlie

Jeff Cosgrove (dr), John Medeski (org), Jeff Lederer (s, obo, fl)

Skriv et svar