På skive

COURTOIS / FINCKER / ERDMANN

«Love Of Life»
LABEL LA BUISSONNE, RJAL 397034

Når man snakker om fransk jazz, og særlig den franske kammerjazzen, må den nesten alltid inneholde minst en klarinett og en cello. Og det er akkurat det vi får fra den franske cellisten Vincent Courtois, klarinettisten og saksofonisten Robin Fincker og tenorsaksofonisten Daniel Erdmann på deres nye samarbeid «Love of Life».

Den som har fulgt med på den franske jazzscenen noen år, ville kjenne igjen Courtois fra hans samarbeid med blant andre Joëlle Léandre, Louis Sclavis, Rabih Abou-Khalil, noen fine plater på kvartett med Daniel Erdmann, Samuel Rohrer og Frank Möbus og samarbeid med Marilyn Crispell. Daniel Erdmann er nok mest kjent, i alle fall her oppe i nord, for sin medvirkning i trioen Das Kapital og med Aki Takase, blant annet i bandet Japanic, mens Robin Finker i mange år har vært aktiv både på den franske og britiske jazzscenen. Han har vært å høre på plater og konserter med musikere som Bill Frisell, Evan Parker, Hilmar Jensson, Vincent Courtois, John Tchicai, Paul Rogers og Mikkel Ploug for å nevne noen få.

Sammen har de laget en vakker plate i det typiske, franske, kammerjazzlandskapet. Men med disse musikerne kan man ikke forvente at de klarer å holde seg innenfor en stilart gjennom en hel plate. Her får vi akkurat det vi har forventet, med den franske kammerjazzen i «førersetet», men hvor de, hele veien er innom fraser fra standarder som gjemmes godt sammen med deres egne improvisasjoner. I hovedsak gjør de musikk som er satt sammen av Courtois, men vi får også en strålende versjon av Harry Akst og Grant Clarkes «Am I Blue», som glir godt inn sammen med Courtois komposisjoner. I tillegg får vi en komposisjon av Fincker og en av Erdmann. Opptakene er gjort i 25 Street Recording Studio i Oakland den 26. og 27. juni i 2019, og platen distribueres gjennom ECM Records, hvor Cortois allerede er en slags etablert artist, blant annet i samarbeid med Louis Sclavis på plater som «Asian Field Variations» fra 2017 og den utmerkede «Napoli’s Walls» fra 2003.

Men flere av hans plater er lenge blitt distribuert gjennom ECM, så som denne trioens forrige samarbeid, «Bandes Originales» fra 2017. Så kanskje er det slik at Manfred Eicher liker musikken, men føler at den ikke helt passer inn i ECMs kunstneriske profil? Jeg vet ikke.

Courtois sier selv om innspillingen at han oppdaget Jack London ganske nylig – i august 2016. «Det London hadde skrevet grep meg så kraftig, var så rikt, og har vært ved min side siden den gang – i mitt daglige liv, som en følgesvenn på mine reiser og en inspirasjon til min musikk. Det er der jeg ser Jack Londons virkelige kraft som tilstedeværende: med en intim og følsom evne til å nå inn i våre liv med sine egne historier, hans evne til å bli en venn, en bror og kamerat, og i hans selskap får vi hver dag en ny historie. Nødvendigheten av å reise over Atlanterhavet for å spille denne musikken i fotsporene til Jack London var åpenbare, og som førte til at vi spilte inn albumet i Londons hjemby, Oakland».

På «Love of Life» starter de med tittelsporet, som nesten kan høres ut som en parafrase over «Where Have All The Flowers Gone», og derfra, til de avslutter med «Epilogue» har vi fått være med på en musikalsk reise gjennom 13 komposisjoner og improvisasjoner, som har tatt oss med til de fleste avkroker i Frankrike, med noen avstikkere til nabolandene, og selvsagt til Jack Londons historier og landskap.

Og musikken er hele tiden spennende og variert, Hvis man lytter til åpningssporet, for så å ta det neste, «Martin Eden Part One», oppdager man at man reiser. Andresporet har i seg et vakkert tema som kunne vært tatt fra et sountrack fra en romantisk, fransk film, som selv om det er komponert av Courtois, virker som man har hørt tidligere ett eller annet sted. Denne går sømløst over i «Martin Eden Part Two», som er en vakker ballade, før de er over i «Am I Blue», hvor de nærmest «leker seg» med den gamle låta, på sin underfundige måte.

Og hele veien gjennom, er det en lekenhet over det de fremfører, samtidig som de er dypt seriøse i det de fremfører.

For en del år siden, da kollega Lars Mossefinn var sjef for Vossa Jazz i Norge, var det nærmest obligatorisk med, i alle fall, en konsert hvert år med franske eller italienske musikere. Og Courtois var der flere ganger. Og når man lytter til denne trioinnspillingen, lukker øynene og setter seg rolig tilbake, tas man nesten automatisk tilbake til det utmerkede spillestedet Fraktgodsen, som nå, skammelig nok, er en saga blott, og med spennende og kreativ musikk fra Frankrike på scenen.

Og det er svært dyktige musikere vi møter i denne sammenhengen. Courtois er, sammen med en håndfull andre franske musikere, en mester på celloen, både når han spiller med bue og når han spiller pizzicato. Hør for eksempel på hans spill i «The Dream Of Debs», magisk! Og når han legger sine særegne riff på celloen, som hele veien swinger fantastisk, så er det bare for de andre musikerne å «leke seg» over dem, som for eksempel i «The Seawolf». Fincker er en utmerket klarinettist og saksofonist, og det er som klarinettist han først og fremst utmerker seg her, og Erdmann, med sin litt «tynne» og «tørre» lyd i tenorsaksofonen, passer perfekt inn i sammenhengen. Og de er alle utmerkede musikere som kan sine instrumenter ut og inn, og som på denne innspillingen leverer strålende spill hele veien. Hør bare på den nesten «Pink Panther»-aktige «Goliah». Deilig! Og det nest siste sporet, «South Of The Slot», kanskje platas «friskeste» spor, viser storheten i trioen, før de runder av med den korte, vemodige og vakre «Epilogue», som tar oss tilbake til starten, og er nok en parafrase over «Where Have All The Flowers Gone», her som cellosolo fra Courtois.

Jeg har flere av Courtois’ plater stående i platehyllene, og jeg vil hevde at «Love Of Life» kanskje er den som vil bli spilt mest framover. For dette er en variert og deilig plate som passer til alle stemninger i heimen, enten det regner og blåser eller det er en av de dagene da «efterårssolen» skinner gjennom de uvaskede vinduene og gir meg lyst til å komme meg ut i byen.

Det er kanskje på tide å få Courtois tilbake til nordligere himmelstrøk, gjerne sammen med Erdmann og Fincker. For dette er musikk jeg mer enn gjerne hører på en klubb eller festival, når korona-karantenetiden er over.

Jan Granlie

Vincent Courtois (c), Robin Fincker (cl, ts), Daniel Erdmann (ts)

Skriv et svar