Trompeteren Cuong Vu, kjenner vi for hans samarbeid med gitaristen Pat Metheny, men han har også samarbeidet med Lourie Anderson, David Bowie, Dave Douglas, Myra Melford og Chris Speed. Han kommer opprinnelig fra Saigon i Vietnam, man har de senere årene utdannet seg og bosatt seg i USA, hvor han nå blir regnet som en av de fremste trompetere innenfor den nyere, melodiøse jazzen.
Men han har også tilbøyeligheter til å bevege seg inn i det mørke improlandskapet og freejazzen. Som på innspillingen «Indigo Mist», hvor han samarbeider tett med pianisten Richard Karpen, bassisten Luke Berman og trommeslageren Ted Poor.
Det starter med trommesolo i «L’heure Bleue», som i helhet er viet Poors trommer, før tittelsporet «Indigo Mist» følger, hvor Vus trompet ligger og «skurrer» oppe i registeret, mens de andre musikerne «brumler» i undergrunnen. Og allerede her merker vi at Vu er mye mer enn en som kan spille vakker musikk med Pat Metheny.
Karpens pianospill er spennende i denne, og de andre kollektivt, improviserte strekkene, og med ikke mindre enn fire utøvere som driver med live electronics og iPad i bakgrunnen, blir det tidvis en temmelig tung affære. Og hadde det ikke vært for Vus trompet og Karpens piano, så tror jeg dette lett kunne blitt en litt ensformig grøt.
Men etter hvert beveger de seg inn i mer kjent område. De gjør Billy Strayhorns «A Flower Is A Lovesome Thing», som roer det hele ned, og iPad-masakren tar pause. Her får vi vakkert spill fra både Vu og Karpen, og det fine med deres versjon er, at de strekker den langt utover det Strayhorn hadde tenkt var mulig.
Deretter følger «Billy» og «Duke», som sannsynligvis er hyllester til Billy Strayhorn og Duke Ellington, og er to vakre låter. Den første med Vu og Poor i fin duett i starten, hvor man virkelig får høre hvilken eminent bop-trompeter Vu er.
Deretter følger den nydelige balladen «In A Sentimental Mood» av Duke Ellington, også i en litt original og moderne versjon. Vu spiller den streit i starten, slik at vi skal kjenne den igjen, mens resten av bandet holder på med sitt i bakgrunnen, før vi får «Charles», sannsynligvis tilegnet Charles Mingus (?), som en nesten umerkelig overgang fra «In A Sentimental Mood», og trompetspillet er hele veien vakkert.
Deretter følger Strayhorns «Lush Life», hvor bassisten, pianisten og trommeslageren legger et relativt fritt underlag for Vus klare og rene trompet. Ikke en versjon som kommer til å bli stående som den optimale versjonen, men helt ok. Deretter går man umiddelbart inn i «The Electric Mist», hvor Karpen kaster seg over pianoet på en måte som får det stakkars pianoet til å rope om nåde. Her er han langt inne i Cecil Taylors revirområde, før de runder av med Ellingtons «Mood Indigo», også i en versjon jeg aldri tror Ellington hadde tenkt seg. Her føler de seg fram gjennom temaet, leker seg med det, og tilfører en rekke egne elementer, særlig gjelder det pianist Karpen, som også her beveger seg inn i Taylor-landskapet. Men Vu står på sitt, og serverer fint spill over resten av «galskapen»
«Indigo Mist» viser en helt ny side av trompeteren Cuong Vu, som vi ikke visste han hadde, og sammen med, spesielt pianisten Richard Karpen, skaper de musikk vi aldri har hørt før, og som trekker jazzhistorien inn i et moderne lydlandskap som av og til treffer, men ikke alltid. Best er det når de gjør kjente komposisjoner, mens det, når de løsner setebeltene, og lar det stå til, kan bli litt underlig.
Jan Granlie
Cuong Vu (tp), Richard Karpen (p), Luke Berman (b), Ted Poor (dr), Ivan Arteaga (leve elec, iPad), Shih-Wei Lo (live elec, iPad), Douglas Niemela (live elec, iPad), Joshus Parmenter (live elec, iPad)
