Våren 2021 møttes pianisten Denman Maroney, bassisten Scott Walton og trommeslageren Danis Fournier for en to dagers plateinnspilling i Phillipe Galliot’s Recall i vakre omgivelser ved fotene av Cévennes fjellene, sør i Frankrike. Her hadde de en idé om å improvisere fram det som skulle ende opp med platen O Ko𝝇mo𝝇 Meta. Det endte opp med ni frie improvisasjoner, hvor de tre lar seg inspirere av de vakre omgivelsene. Og gjennom de ni improvisasjonene merker vi en gjensidig respekt mellom de tre musikerne, som har forskjellige utgangspunkt, men som forenes på en fin måte på denne innspillingen.
Dennis Fournier har gjort innspillinger på RogueArt tidligere, blant annet platen Watershed, sammen med Nicole Mitchell, Hanah Jon Taylor, Tomeka Reid og Bernard Santacruz. Han gjør gjerne solokonserter, men omgir seg også ofte med spennende musikere. Han sammenlignes ofte med trommeslagere som Sunny Murray og Milford Graves, og som det står i platecoveret, hadde Cecil Taylor vært trommeslager, hadde han spilt som Forunier.
Bassisten Scott Walton kommer fra den amerikanske vestkysten, og vi har hatt muligheten til å høre han med musikere som Vinny Golia, Nels Cline, George Lewis, Wadada Leo Smith, Myra Melford, Larry Ochs, John Carter, Bobby Bradford og, såpass annerledes musikere som Al Cohn og Clifford Jordan, mens pianisten Denman Maroney er inspirert av Charles Ives og Henry Cowell.
Ved å lytte til den musikken vi får høre på denne kollektive innspillingen, merker vi raskt hvor viktig kommunikasjon og nærhet er, når man skal gjøre fritt improvisert musikk. Og selv om dette er tre musikere med ulik bakgrunn, så fungerer de nesten perfekt sammen.
De går relativt «pent» ut i førstesporet, «KM #1», mens de i det andre sporet, «KM #2», boltrer seg i ren glede. I fjerdesporet, som naturlig nok kalles «KM #4», beveger de seg mer inn i improvavdelingen, hvor strykebass og stryk på cymbalene, er rådende i front. Dette blir en form for svevende musikk det kan være litt vanskelig å «ta tak i», men det låter hele veieen spennende.
I femtesporet, «KM #5», beveger de seg et godt stykke mot slik Thelonious Monk komponerte og spilte, noe som senere er blitt «modernisert» blant annet av musikere som Misha Mengelberg og Alexander von Schlippenbach. Og her synes jeg de beveger seg tett på de to heltene. Vi får et relativt kopmplisert, rytmisk pianospill, som bass og trommer kommenterer på beste vis. Maroney forteller oss en historie vi tror på, med god støtte av de to andre, og resultatet blir praktfullt.
Sjettesporet, «KM #6» åpner med Fourniers idé, som de andre henger seg på. Og når pianisten tar over styringen, eller fortsetter idéen til Fournier, får vi en deilig sak med fine rytmiske vandringer.
Og slik tar de tre musikerne oss med ut på en fin tur ut i ulent terreng. Jeg føler dette er som å gå en lang tur på fjellet (selv om jeg egentlig bare har hørt hvor flott det er med slike turer), hvor underlaget endrer seg, det er bratte motbakker, stup og bratte nedoverbakker, tuer, stein og bergknatter som skal forseres, og været viser seg fra sin beste side på denne innspillingen. Og det er kanskje slik de tre musikerne har brukt formiddagene i nærheten av Pompignan nord for Montpellier til, før de har gått i studio. I noen av sekvensene kan det virke som om de løper raskt gjennom landskapet, kanskje for å komme seg unna en og annen regnbyge som kommer over fjellene?
Men hele veien er dette strålende, fritt improvisert jazz, hvor musikken gjennomgående har røtter i pianotrio-tradisjonen, levert fra tre utmerkede musikere, som har latt seg inspirere av den flotte naturen i området, og som inviterer oss med på en tur i fjellandskapene nær den franske revieraen.
En spennende, nydelig, tett og fri improvisert plate hvor man oppdager nye elementer på hver gjennomspilling.
Jan Granlie
Denman Maroney (p), Scott Walton (b), Denis Fournier (dr)
