Carsten Dahl er en av de mest produktive jazzmusikere i Norden, om ikke i hele verden. Han produserer plater og gjør konserter i en rekke forskjellige konstellasjoner, så å si hele tiden. Han spiller solo, duo, trio og kvartett, og uansett hva han finner på av musikalske aktiviteter, så leverer han alltid varene.
Denne gangen har han gått internasjonalt til verks. Sammen med trompeteren Tim Hagans fra Dayton, Ohio i USA, den svenske bassisten Johnny Åman og Helsinki-trommeslageren Jukkis Uotila, får han, i stedet for å prøve seg mot danske musikere, brynt seg på internasjonal matching.
De ni låtene, som er innspilt i Milfactory Studio den 29. august 2021, er enten skrevet av Dahl, eller av de fire musikerne i fellesskap, gikk i studio etter tre kvelders øving, og gjorde det Dahl selv kaller en spontan innspilling.
Ifølge Dahl, er dette «fri» musikk, men da regnet etter hva vi er vant til å høre fra Dahl. For freejazz er det definitivt ikke. Og de starter med Dahls «Old Voyage», som er langt mer energisk og mer i retning av den friskere neo-bop-musikken vi fikk på 60-og 70-tallet fra flere av de største, amerikanske artistene og plateselskapene. Her er det Hagans trompet som kjører ut i et slags Freddie Hubbard-landskap med Dahl halsende etter. Og soloen til Dahl her, viser at den gode dansker også kan mye mer enn sobert balladespill. Og bak får vi strålende og pågående spill av både Åman på bass og Uotila på trommer. En overraskende og flott åpning.
Deretter følger den kollektive «A Beautiful Blue Moment», hvor de tar det adskillig trinn ned med Hagans nesten klassiske trompettone i front over et rullende og flytende komp. Jeg har hørt Tim Hagans spille trompet i en rekke forskjellige prosjekter, og gjerne i større ensembler, men sjelden har jeg hørt han såpass «down to earth» som her. Han leverer en nydelig trompetintro, før Dahl får boltre seg i det litt mer underfundige og «frie». En ettertenksom ballade hvor særlig Dahl og Hagans får vist seg fram på en fin måte.
«A Whole Lot Of Halfnotes» er første take av denne Dahl-komposisjonen, som tydeligvis satt etter første gjennomspilling. Dette er en litt «vanskelig» låt å helt få tak i. Det blir litt for teknisk trompetspill i det høyere registeret innimellom til at denne anmelderen får helt tak i hvor de egentlig vil. Litt lite sjel, men mer en teknisk finurlig sak, kanskje?
Så følger den kollektive «Ugly Transitions», som kanskje er den frieste låten på platen, uten at det blir total freejazz. Men det er vel så langt disse musikerne våger gå inn i det frie før de mener det går «helt av skaftet». Det å spille freejazz er en egen idrettsgren i seg selv, og det er ikke bare å gjøre det, om du ikke har «trening» og «erfaring» med å gjøre det. Da har det lett for å bli litt for tilgjort og «kunstig». Og innimellom føler jeg det kan bli litt «tilgjort» og «kunstig» i denne låten. Jo da, de er uforskammet dyktige musikere, men å gjøre god freejazz er ikke noe man bare gjør. Derfor synes jeg ikke helt de treffer med denne litt oppjagede saken. Bedre synes jeg det går i den kollektive «The Starring Tim», hvor Hagans får strekke ut med lange, fine toner i starten, og hvor salige Kenny Wheeler dukker opp i bakhodet, særlig fra det samarbeidet han hadde på «Gnu High» (ECM) med blant andre Keith Jarrett, Jack DeJohnette og Dave Holland. Dahls pianosolo her er spennende, og overgår på mange måter Jarretts spill på Wheelers plate. Dette er en låt for Hagans, og den oppgaven tar han på strak arm, og løser på en fremragende måte. Albumets høydepunkt!
Så følger Dahls «Monk – Keys», som nettopp er en parafrase over Thelonious Monks rytmiske musikk. Men det endrer seg litt da Hagans kommer inn, og vi får en fin hyllest til den gamle mester. Her avleverer også Åman en tilfredsstillende bass-solo som er med på å gjøre låten enda mer spennende, før vi er tilbake i Monk-land mot slutten, før vi får den kollektive «Behind Silence», hvor Dahl, på godt og svært gjenkjennbart pianospill leder kvartetten inn i en fin ballade, og Dahls «New Voyage», hvor vi er litt tilbake til Prestige, Blue Note og Impuls!-platene fra slutten av 60-tallet, med en fin bass-intro før Dahl kaster seg over pianotangentene og tar oss med tilbake i tid.
Så avrunder de med Dahls «A Beautiful Moment», som virkelig er et vakkert øyeblikk, hvor Dahl plukker fram sin lyriske åre og avleverer nydelig pianospill i en låt på trio uten trompet.
Da jeg satte på denne platen første gang, ble jeg overrasket og glad over at denne gjengen hadde funnet sammen om musikk som jeg regner kommer fra jazzens gullalder. Men etter hvert ble noen av låtene litt for like, samtidig som musikken sprikte i litt for mange retninger, uten at jeg helt har klart å finne en slags fellesnevner på hvor de egentlig vil musikalsk, annet enn å spille sammen. Alle fire musikerne er ytterst dyktige og kreative, men jeg savner kanskje litt helhet i det de leverer. Kanskje skulle de ha brukt lenger tid på å snakke sammen om hva de egentlig ville med dette samarbeidet? Jeg vet ikke, men innimellom låter det fortreffelig i noen sekvenser, men litt uinspirert i andre deler. Men som helhet liker jeg det jeg hører, som en annerledes og litt tilbakeskuende plate fra Carsten Dahl, hvor han har måtte forholde seg til en trompet, noe han ikke er så veldig vant til.
Jan Granlie
Carsten Dahl (p), Tim Hagans (tp), Johnny Åman (b), Jukkis Uotila (dr)
