Den amerikanske multi-instrumentalisten Daniel Blake vokste opp i den nordlige New Jersey-byen Fairfield. Moren, en moteillustratør og grafiker, spilte piano. Hans bestemor, som også spilte piano, hadde en kort periode i 40-årene en karriere som storbandvokalist, og selv startet han å spille piano i svært ung alder, men byttet til saksofon da han var 10 år. Han begynte som «seriøs» musiker i midten av tenårene, da han hadde startet sitt eget jazzband. I sjetteklasse ble han øyeblikkelig fascinert av jazz da han besøkte en platebutikk på jakt etter et slags «startalbum» og endte med å ta med seg John Coltranes «Meditations» hjem. Blake har senere fortalt at, «det blåste ut hodet mitt. Jeg kunne ikke tro at denne type musikk eksisterte. Det ble nesten for mye, og jeg satte nesten platen tilbake, men senere har den blitt en av mine favoritter». Han ble utsatt for den mer tilgjengelige siden av Coltranes musikk takket være pianolæreren Bob McHugh, som anbefalte et liveopptak med Coltrane med Miles Davis. Deres versjon av «Bye Bye Blackbird» fanget umiddelbart Blake og inspirerte ham til å lytte til mange andre jazzstorheter.
Og når man hører på «Da Fé», er det ingen tvil om hvor Blakes inspirasjon kommer fra. Her sitter Coltrane trygt på skulderen til Blake og forteller han hva han skal spille. Men ikke slik at det blir en kopi av den gamle mesteren.
Vi får ni komposisjoner, hvor han spiller med pianisten Carmen Staaf, Leo Genovese, som trakterer Moog Prophet, Farfisa, Six-Trak, Fender Rhoses og piano, bassisten Dmitry Ishenko og trommeslageren Jeff Williams. Alle komposisjonene er gjort av Blake, og albumet er innspilt i Orange Sheep i Brooklyn den 8. og 9. august 2019.
Jeg har allerede nevnt Coltrane som en stor inspirasjonskilde, og det er nesten umulig å ikke trekke sammenligningen når man lytter til albumet. Men det er kun Blakes spill som får oss til å tenke på Coltrane. For i resten av bandet foregår det mer «moderne» ting, det vil si, ikke en modernisering av Coltrane, men et lydbilde som blir altfor mye preget av elektroniske tangentinstrumenter til å jeg helt faller for innspillingen.
Det kan godt være at Blake nettopp har til hensikt å modernisere Coltrane, riktignok med egne låter, men med Coltrane «på skulderen» gjennom alle de ni låtene, og med en «bakgrunn» som skal trekke nye lyttere til musikken. Det er i utgangspunktet en god idé, men jeg synes Blake selv kommer altfor mye i bakgrunnen når alle de elektriske «dippeduttene» overtar styringen.
Men Blake er en dyktig saksofonist, særlig for en som har Coltrane som en av de store favorittene. Og kanskje er det i denne musikalske retningen Coltrane ville ha gått, om han hadde vært blant oss i dag? Hvem vet?
Men i de låtene hvor det elektroniske tar en pause låter det fremragende. Der hvor Blake får styre «butikken» sammen med akustisk piano, bass og trommer, er dette helt på høyden av det beste man får av slik musikk fra Sambandsstatene.
Jan Granlie
Dan Blake (ss, ts), Carmen Staaf (p, Fender Rhodes), Leo Genovese (Moog Prophet, Farfisa, Six-Trak, Fender Rhoses, p), Dmitry Ishenko (b), Jeff Williams (dr)
