På skive

DANIEL BINGERT

«Berit in Space»
MOSEROBIE MMPCD 123

Den svenske bassisten Daniel Bingert, har gjort noe såpass originalt som å komponere musikk i en klar tidlig 60-tallsstil og utgi det på plate i sitt eget navn, mens han selv ikke er med på platen. Har er kun komponisten for låtene på platen. Og han har overlatt bassplassen til Torbjörn Zetterberg, mens resten av bandet består av Per «Texas» Johansson på tenorsaksofon, Karl Olandersson på trompet, Jonas Kullammar på altsaksofon, Charlie Malmberg på piano og Moussa Fadera på trommer.

Platen er innspilt med musikerne i samme rom, slik at intimiteten mellom musikerne er til stede hele veien, og vi får nesten en slags livesituasjon, noe de utvalgte musikerne er vant til fra hundrevis av konserter, på samme måten man gjorde det i USA på 50- og 60-tallet.

Og det starter med den fine «Cinco de Mayo», som tar oss direkte tilbake til romantiske 50-tallet og tidlig 60-tallet, og for eksempel det amerikanske plateselskapet Blue Note. Og slik presenteres alle de 10 sporene. Andresporet, «Sven-Eric snyltaren» er en mid-tempolåt som ruller bedagelig framover med strålende spill fra alle musikerne. Og både her, og i den første låten, er det bassen som legger grunnlaget, stødig og fint.

Tredjesporet, «Gil Bill» fortsetter i samme 60-tallssporet, med nydelig spill over hele linjen, og med strålende trompetspill (med mute) fra Olandersson, og fint komp fra Zetterberg, før vi får den fine «Kaya Boca». Her får vi en nydelig altsaksofonsolo av Kullhammer, over Malmbergs tette og fine pianoakkorder, før Olandersson avleverer et fint Freddie Hubbard-lignende bidrag. Så er Johansson der med fyldig og fint tenorsaksofonspill, og jeg er overbevist om at 99% av alle som får denne låten presentert i en «blindfold»-test, ville insistere på at dette er en Blue Note-utgivelse fra 1963 eller der omkring.

Og slik fortsetter det med «City Sirens» som ligger litt i Thelonious Monk-landskapet, særlig på grunn av pianospillet. Så er det som om  man skal snu platen, det er mulig at dette er beregnet på LP, for mellomrommet mellom «City Sirens» og neste låt er relativt lang, slik at man kan snu platen, hvis det hadde vært en LP. Så får vi den tilbakelente og ultracoole «Henry and Bernard» i samme Blue Note-landskap, med enda mer fint trompetspill, litt Stan Getz-aktig tenorsaksofonspill før Kullhammar igjen viser at han virkelig har tradisjonen inne på altsaksofon. En deilig låt som går rett inn i den nydelige delen av historien.

Deretter følger «Notredame» og «Lost Leys», to perler av noen låter med fine bidrag fra blåserne, før vi får tittelsporet, «Berit in Space» i samme musikalske landskap, men i balladetradisjonen, med fint og ettertenksomt pianospill og litt søkende blåsere, før de runder av denne studiosessionen med «Sweet Jesus». En nydelig bop-låt hvor Kullhammar starter med en ytterst deilig solo, før vi får en nydelig trompetsolo før det hele tas ned, og vi får puste ut. Og helt på slutten hører du hvordan stiften på Lpen når det innerste på platen med et lite dunk, og det er like før vi skal ta av Lpen, men oppdager at det likevel er en CD …

Alle låtene er relativt korte og «radiovennlige», og bør åpne opp for å bli perfekte bidrag i ethvert radioprogram som trenger musikk som ikke varer lenger enn et Grand Prix-bidrag.

Og Bingert har virkelig laget en plate som trekker trådene tilbake til 60-tallet og alle platene, stort sett med de samme musikerne, som kom ramlende inn fra Sambandsstatene på den tiden, og som nå relanseres på en rekke forskjellige plateselskaper, med nye cover og samme musikk. Og det beste med denne platen, ved siden av strålende spill fra alle musikerne, er Bingerts fine komposisjoner, som alle, mer eller mindre, kunne gått rett inn på settlista til de fleste amerikanske jazzmusikerne på slutten 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.

På coveret skriver plateselskapet følgende: «This disc is a TRUE-VINYL-RECORD-REMASTER. That mean we record a record so you have sound og authentic record with you at every times. Wonderful feeling record listening also something great to drink, snacks, blanket to foundle under next to sleeping dog by open fire. Good old time sensation right now again and again». Dette er en typisk uttalelse som vi kjenner igjen fra Moserobies annonser, forfattet av Kullhammar på sitt helt spesielle vis. Og på denne måten omtales og presenteres også alle låtene i coveret, på en humoristisk måte, som ufarliggjør musikken, og som bringer det hele inn i en uhøytidelig helhet. I tillegg ser coverfotoet ut som at dette er en heavyrock-plate, og derfor blir overraskelsen enda større, når den nydelige, swingende og deilige musikken strømmer ut av høgtalerne.

40 minutter og 26 sekunder med pur vellyd!

Jan Granlie

Per «Texas» Johansson (ts), Karl Olandersson (tp), Jonas Kullhammar (as), Charlie Malmberg (p), Moussa Fadera (dr), Torbjörn Zetterberg (b)

Skriv et svar