
Den svenske bassisten Daniel Bingert, har gjort noe sÄpass originalt som Ä komponere musikk i en klar tidlig 60-tallsstil og utgi det pÄ plate i sitt eget navn, mens han selv ikke er med pÄ platen. Har er kun komponisten for lÄtene pÄ platen. Og han har overlatt bassplassen til Torbjörn Zetterberg, mens resten av bandet bestÄr av Per «Texas» Johansson pÄ tenorsaksofon, Karl Olandersson pÄ trompet, Jonas Kullammar pÄ altsaksofon, Charlie Malmberg pÄ piano og Moussa Fadera pÄ trommer.
Platen er innspilt med musikerne i samme rom, slik at intimiteten mellom musikerne er til stede hele veien, og vi fÄr nesten en slags livesituasjon, noe de utvalgte musikerne er vant til fra hundrevis av konserter, pÄ samme mÄten man gjorde det i USA pÄ 50- og 60-tallet.
Og det starter med den fine «Cinco de Mayo», som tar oss direkte tilbake til romantiske 50-tallet og tidlig 60-tallet, og for eksempel det amerikanske plateselskapet Blue Note. Og slik presenteres alle de 10 sporene. Andresporet, «Sven-Eric snyltaren» er en mid-tempolÄt som ruller bedagelig framover med strÄlende spill fra alle musikerne. Og bÄde her, og i den fÞrste lÄten, er det bassen som legger grunnlaget, stÞdig og fint.
Tredjesporet, «Gil Bill» fortsetter i samme 60-tallssporet, med nydelig spill over hele linjen, og med strÄlende trompetspill (med mute) fra Olandersson, og fint komp fra Zetterberg, fÞr vi fÄr den fine «Kaya Boca». Her fÄr vi en nydelig altsaksofonsolo av Kullhammer, over Malmbergs tette og fine pianoakkorder, fÞr Olandersson avleverer et fint Freddie Hubbard-lignende bidrag. SÄ er Johansson der med fyldig og fint tenorsaksofonspill, og jeg er overbevist om at 99% av alle som fÄr denne lÄten presentert i en «blindfold»-test, ville insistere pÄ at dette er en Blue Note-utgivelse fra 1963 eller der omkring.
Og slik fortsetter det med «City Sirens» som ligger litt i Thelonious Monk-landskapet, sÊrlig pÄ grunn av pianospillet. SÄ er det som om man skal snu platen, det er mulig at dette er beregnet pÄ LP, for mellomrommet mellom «City Sirens» og neste lÄt er relativt lang, slik at man kan snu platen, hvis det hadde vÊrt en LP. SÄ fÄr vi den tilbakelente og ultracoole «Henry and Bernard» i samme Blue Note-landskap, med enda mer fint trompetspill, litt Stan Getz-aktig tenorsaksofonspill fÞr Kullhammar igjen viser at han virkelig har tradisjonen inne pÄ altsaksofon. En deilig lÄt som gÄr rett inn i den nydelige delen av historien.
Deretter fĂžlger «Notredame» og «Lost Leys», to perler av noen lĂ„ter med fine bidrag fra blĂ„serne, fĂžr vi fĂ„r tittelsporet, «Berit in Space» i samme musikalske landskap, men i balladetradisjonen, med fint og ettertenksomt pianospill og litt sĂžkende blĂ„sere, fĂžr de runder av denne studiosessionen med «Sweet Jesus». En nydelig bop-lĂ„t hvor Kullhammar starter med en ytterst deilig solo, fĂžr vi fĂ„r en nydelig trompetsolo fĂžr det hele tas ned, og vi fĂ„r puste ut. Og helt pĂ„ slutten hĂžrer du hvordan stiften pĂ„ Lpen nĂ„r det innerste pĂ„ platen med et lite dunk, og det er like fĂžr vi skal ta av Lpen, men oppdager at det likevel er en CD âŠ
Alle lÄtene er relativt korte og «radiovennlige», og bÞr Äpne opp for Ä bli perfekte bidrag i ethvert radioprogram som trenger musikk som ikke varer lenger enn et Grand Prix-bidrag.
Og Bingert har virkelig laget en plate som trekker trÄdene tilbake til 60-tallet og alle platene, stort sett med de samme musikerne, som kom ramlende inn fra Sambandsstatene pÄ den tiden, og som nÄ relanseres pÄ en rekke forskjellige plateselskaper, med nye cover og samme musikk. Og det beste med denne platen, ved siden av strÄlende spill fra alle musikerne, er Bingerts fine komposisjoner, som alle, mer eller mindre, kunne gÄtt rett inn pÄ settlista til de fleste amerikanske jazzmusikerne pÄ slutten 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.
PÄ coveret skriver plateselskapet fÞlgende: «This disc is a TRUE-VINYL-RECORD-REMASTER. That mean we record a record so you have sound og authentic record with you at every times. Wonderful feeling record listening also something great to drink, snacks, blanket to foundle under next to sleeping dog by open fire. Good old time sensation right now again and again». Dette er en typisk uttalelse som vi kjenner igjen fra Moserobies annonser, forfattet av Kullhammar pÄ sitt helt spesielle vis. Og pÄ denne mÄten omtales og presenteres ogsÄ alle lÄtene i coveret, pÄ en humoristisk mÄte, som ufarliggjÞr musikken, og som bringer det hele inn i en uhÞytidelig helhet. I tillegg ser coverfotoet ut som at dette er en heavyrock-plate, og derfor blir overraskelsen enda stÞrre, nÄr den nydelige, swingende og deilige musikken strÞmmer ut av hÞgtalerne.
40 minutter og 26 sekunder med pur vellyd!
Jan Granlie
Per «Texas» Johansson (ts), Karl Olandersson (tp), Jonas Kullhammar (as), Charlie Malmberg (p), Moussa Fadera (dr), Torbjörn Zetterberg (b)