«The Uproar in Bursts of Sound and Silence» er en slags utdanningsinstirusjon som kom sammen over fire år med komposisjon, improvisasjon og produksjon. Grunnlaget for dette albumet ble opprinnelig spilt inn i 2018 av produsenten og lydmannen Jack Endino (Nirvana, Soundgarden, Mudhoney, Skinyard) på Soundhouse i Seattle, med Evan Strauss på bass, 5-Track på gitar og Sheridan Riley på trommer. Det første grunnlaget for denne musikken besto av Strauss sine lange grafisk noterte komposisjoner basert på ropene til Veery-sangfuglen (Catharus fuscescens), de astrologiske overgangene på det nøyaktige tidspunktet for innspillingen og noen tematiske elementer fra Ursula K. Le Guins roman «The Dispossessed». I 2019 fikk albumet arbeidstittelen «Bird Songs for the Stars» og Strauss bestilte coverkunsten, «Night Fisher», fra Jeane Cohen. På denne tiden hadde Daniel Carter ettertrykkelig fortalt Strauss at han kom til å bli rapper når han ble 90. Så noen uker senere hang Daniel og Strauss ut, spilte inn musikk og spiste wok i leiligheten til Strauss, hvor Carter ble overbevist om å gjøre noen forsøk med å spille inn stemmen hans. Carter begynte å spille inn et utdrag fra Virginia Woolfs «The Waves» og fortsatte med å spille inn noe av sin egen poesi. Innspillingene av Carter fra den ettermiddagen ville til slutt komme med på dette albumet sammen med Strauss egne produksjonseksperimenter inspirert av Lee Scratch Perry, J Dilla og Ingram Marshall.
I løpet av de neste par årene eksperimenterte Strauss med produksjonsteknikkene, og ga albumet nytt navn – «The Uproar in Bursts of Sound and Silence» etter et utdrag fra «The Waves» («wind blows the uproar in bursts of sound and silence across the court / now again they are smashing the china / that is the convention»).
Til å fullføre disse eksperimentene fikk han med Seattle-gitaristen og bassisten 5-Tracks og trommeslageren Sheridan Riley, i tillegg til at Carter også ble med på vokal, fløyte, klarinett, sopransaksofon, altsaksofon på tre av de fire sporene.
Og de starter med «Hands, at the Bonfire», og vi kan straks fastslå at dette befinner i et litt annet univers enn det vi er vant til å høre Carter. Her får vi Carter, ikke som rapper, men som oppleser, med en bakgrunn som syder av moderne, eksperimentell electronica, hvor en repeterende «frase» gjentas og gjentas under Carters opplesning. Dette er en kort «intro» som fører oss over i «Gemini Rising», hvor det nesten kun mangler Tom Waits raspende stemme, for at dette skal bli fullkomment. Dette er en mer søkende låt som i løpet av de nesten 20 minuttene, tar oss med på en kosmisk reise som er spennende. I starten er det 5-Tracks gitar og Strauss bass som fører an, mens Sheridans trommer ligger løst og fint i bakgrunnen. Men etter hvert kommer Carter inn på fløyte i en fri passasje, som dubbes med klarinett, og vi får en blanding av fri jazz og en slags eksperimentell versjon av Tom Waits i et annet univers. Og selv om dette på mange måter låter velkjent, så er det langt fra det. De fire musikerne pløyer ny mark her – i alle fall kan ikke jeg huske å ha hørt noe lignende tidligere. Man kan selvsagt spørre seg om det er like spennende hele tiden, men etter å ha lyttet på det noen ganger, så finner jeg stadig nye elementer og detaljer som får meg til å spisse ørene.
«Examination Examination» er en låt med mer gitar i det litt Bill Frisellske landskapet, men med en helt annen innpakning enn det Frisell har holdt på med. Her får vi mer vokal fra Carter som glir deilig og mykt inn sammen med det litt «rufsete» kompet. Her spiller Evan Strauss både bass, bassklarinett og tenorsaksofon, og det hele beveger seg mot noe av det mest eksperimentelle Tom Waits har gjort, selv om stemmen til Carter aldri kan sammenlignes med Waits. Dette er en spennende låt, hvor de mange detaljene i bandet og produksjonen gjør dette til en ytterst spennende sekvens.
Så avslutter de denne usedvanlig, spennende innspillingen med «Aquarian Mars» uten Carter, men med de tre andre i en ytterst spennende eksperimentering med gitar, bass, programming og trommer. Akkurat så løst at det blir spennende og nyskapende å lytte til, og himmelsk tøft!
Hele veien er dette musikk i alle fall ikke jeg har hørt før, selv om mange sekvenser kan sammenlignes med en del eksperimentell avant-rock, avant-dub og avantgardejazz. Platen er produsert av Evan Strauss, som har gjort en fantastisk innsats med produktet. Det er strålende lyd, som den amerikanske plateindustrien bør gripe fatt i umiddelbart, for jeg kan ikke huske å ha hørt en plate med såpass bra lyd, hvor du kan skille alle de merkelige lydene, innspillene og ideene så til de grader fra hverandre og hvor alt er som en helt ny, musikalsk opplevelse. Og Tom Waits: Ta umiddelbart kontakt med Evan Strauss, om du har tenkt å utgi plate igjen!
(Det vedlagte YouTube-klippet er dessverre ikke fra denne innspillingen, men fra en annen session)
Jan Granlie
Evan Strauss (synth, prog, b, bcl, ts), 5-Tracks (g), Daniel Carter (v, fl, cl, ss, as), Sheridan Riley (dr)
