Etter å ha lest en nærmest panegyrisk anmeldelse av tubaisten Daniel Herskedals nye plate i Romsdals Budstikke, skrevet av Tor Hammerø, måtte jeg bare plukke den fram fra bunken og høre om den virkelig er så bra som Hammerø påstår. Nå skal det sies at Romsdals Budstikke er Moldes lokalavis, Daniel Herskedal er født og oppvokst i byen og Hammerø har trått sine barnesko i byen, som av han regnes som verdens beste jazzby.
Det er blitt slik i den byen, at alle skryter hemningsløst av hverandre. De har nærmest verdens beste fotballag, de har i alle fall verdens beste mineralvann, natur og folk – i følge blant annet Hammerø. Og de har i hvert fall verdens beste jazzfestival.
Jeg har selv bodd i byen noen år, og jeg har frekventert Moldejazz i snart en mannsalder, men å påstå at alt bare er himmelsk i byen, er rett og slett «fake news».
Men det skal ikke skade tubaisten og basstrompeteren Daniel Herskedal, som etter noen år i København, i stedet for å flytte tilbake til hjembyens paradis, valgte å bosette seg på Stange, kun ett par steinkast fra der hvor denne skribenten har trådd sine «barne- og ungdomspumps», uten at jeg dermed utroper stedet til verdens beste sted å være.
Herskedal er født i 1982, og blir regnet som en av de beste tubaister i Norge. Han startet å spille franskhorn i barndommen, men gikk senere over til tuba. «Call for Winter» er hans sjette utgivelse i eget navn, og i tillegg har han medvirket på innspillinger med trioen Listen, med trioen Lochs/Balthus/Herskedal, med Magic Pocket & Morten Qvenild og med sin gamle svirebror fra Københavntiden, saksofonisten Marius Neset.
Så vidt jeg vet er dette den første innspillingen hvor Herskedal gjør alt arbeidet selv. Han reiste vekk fra sivilisasjonen og til Elgstuggi i Elgå i Femundsmarka, øst i landet og ikke langt fra Svenskegrensa. Her ble han i to uker og installerte seg med tuba og basstrompet, pluss en del elektronikk og andre «dippedutter», for å lage dette soloalbumet. Og ut kommer det 12 komposisjoner, eller improvisasjoner laget i denne perioden.
Herskedal beviser raskt at han er en ytterst dyktig tubaist. Og det er tubaen som spiller hovedrollen i det meste av musikken. Og Herskedal er en musiker som ikke kun holder på med jazz, men også musikk som beveger seg, særlig her, over i det mer klassiske. Det er med på å gjøre musikken nærmest «komponert», og det synes jeg binder musikken. Jeg kunne godt tenkt meg at Herskedal slapp seg mer løs og beveget seg litt mer over i det synkoperte og mer frie. Men det er ikke slik Herskedal jobber, så vi får ta det han lager for god fisk og akseptere det. Han bryr seg sikkert ikke om hva jeg sier allikevel.
Men setter man på seg sine mer «streite» ører, og lytter til musikken på en litt annen måte enn fra det friere jazzperspektivet, så er det mye fin musikk vi får servert. Faren er bare den at mye av det kan bli litt for ensidig og likt. Men innimellom, hvor han nærmest beveger seg mot kirkemusikken, som i den fine «Time Of Water», synes jeg han beveger seg litt vekk fra det andre, og avleverer en aldeles nydelig komposisjon, hvor vi får tuba i flere lag pluss basstrompeten på toppen (tror jeg, selv om det godt kan være en tuba i toppen også).
Det høres ut som om Herskedal har hatt to fine uker alene i Femundsmarka. Og skal man bedømme etter coverbildene, så må han ha vært der om vinteren, selv om innspillingstidsrommet ikke er nevnt på coveret. Her har Herskedal opplevd Hedmarkvinteren, slik den framstår ved Femunden. Det er kaldt, og adskillig kaldere enn jeg tror han noensinne har opplevd i Molde eller København. Og disse lave temperaturene har nok vært med på å inspirere han til å lage akkurat denne musikken. Og på strålende måte unngår han alle de «norske klisjeene», eller det utlendingene sier er typisk med den norske jazzen, at man hører fjell og fjord og snø og vidder. Det gjør man ikke på Herskedals plate, og selv om han er inspirert av naturen rundt seg, har han ikke gått i «fella» med å lage det man kan kalle «norsk landskapsjazz».
Daniel Herskedal beviser at han er en glimrende tubaist, basstrompetist, lydmaker og komponist med «Call fo Winter». Den bør gi han innpass i en rekke «ad hoc»-prosjekter på festivaler og annet, hvor man skal sette sammen større ensembler for konsertproduksjoner, ikke bare i Norge, men over hele verden.
Jan Granlie
Daniel Herskedal (tuba, btp)
