Den belgiske trioen Dans Dans har i mange år vært et av mine favorittband fra det merkelige landet. Og jeg har fulgt dem siden platen «I/II» kom ut i 2013. Jeg har hørt trioen på konsert, og de gjorde noe med meg, da jeg hørte de første gangen, jeg tror det var på Belgian Jazz Meeting for mange år siden, og på Jazzahead i Bremen i 2016, samme år som kom med albumet «Sand», som også ble anmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese HER. Jeg skulle ha hørt trioen under årets Tampere Jazz Happening, men da var en av musikerne blitt syke, og de måtte avlyse, for dette er ikke en trio hvor man bare kan sette inn en vikar, og regne med at musikken blir like bra.
Trioen består av Frederic Lyenn Jacques som trakterer bass, barytongitar og synth, Bert Dockx på gitar og kassettspiller (!) og Steven Cassiers på perkusjon og synth, og all musikken er laget av de tre i fellesskap.
Og for de som kjenner min obskurde musikksmak, vil det kanskje virke noe spesielt at jeg liker denne trioen. Men det er noe særegent med musikken til Dans Dans, som i utgangspunktet er enkel og liketil, og som passer perfekt inn i settinger hvor man nyter sin café latte sammen med gode venner en formiddag, da man egentlig skulle sittet på lesesalen på universitetet og sugd til seg faglige kunnskaper..
Men samtidig er det så mye mer i denne musikken som gjør de spesielle. Jeg har tidligere beskrevet trioen som en jazzet videreføring av det plateselskapene Crammed Disc og Le Disques du Crépuscule, som holdt til i Brussel på 80- og 90-tallet, hvor mye av musikken var synthbasert, og som hadde noen av de fineste vokalistene i Europa i front.
I de senere årene er det kommet en rekke band som befinner seg litt i det samme landskapet som Dans Dans. Men jeg har til gode å høre noen som lager såpass spennende musikk i dette segmentet som disse tre. Det er mye som er synthbasert, men egentlig mindre denne gang enn på de tidligere platene. Samtidig har de et islett av americana i spillet sitt, som fremhever Dockx gitarspill på en fremragende måte. Og hele veien er det stilriktig og fint både bass- og trommespill, som er med på åp gjøre platen til en ytterst behagelig helhet.
Dette er musikk for de yngre jazzlytterne, og jeg er overbevist om at de tre kan være med på å trekke et relativt nytt publikum til de klubbene de besøker.
«Zink» er muligens den mest gjennomarbeidede og helhetlige platen til nå fra Dans Dans. Musikken befinner seg i et moderne americana-landskap, men med klare preferanser til jazzen, og med herlig «coolness», gir de oss vakker og nyskapende triojazz av beste kvalitet. Og for den som befinner seg i Danmark under Vinterjazz 2022 (oghvis ikke regjeringen lukker ned hele landet) blir de å høre på Spillestedet Thy den 3. februar, og på Musikcaféen i København dagen etter.
Jan Granlie
Frederic Lyenn Jacques (b, baryton.g, synth), Bert Dockx (g, cassettepl.), Steven Cassiers (perc, synth)
