Altsaksofonisten Darius ble født i Virginia i 1978. Han ble oppdratt i den lokale pinsemenigheten, hvor begge bestefedre var predikanter. Han lærte å spille saksofon i sjette klasse, og han spilte i kirken da han var 13. Etter å ha gått på college i Richmond, Virginia, flyttet han til Brooklyn i 2005. Gjennom en nabo møtte han kunstneren Randal Wilcox og de ble romkamerater. En samtale startet mellom musiker og maler som førte til Jones’ Man’ish Boy-serie. I 2009 signerte han med fransk AUM Fidelity, som ga ut debutalbumet hans Man’ish Boy (A Raw and Beautiful Thing). Han spilte inn plater med Matthew Shipp, kvartetten Grass Roots og kollektivet Little Women, et støyjazzband som utforsker lydens ytterpunkter ved å bruke utvidede teknikker og akustisk manipulasjon. Jones har jobbet i tradisjonell jazz, elektroakustisk musikk, kammerensembler, moderne og avant garde jazzgrupper, moderne danseforestillinger og med multimedia.
Hans nyeste utgivelse, fLuXkit Vancouver (i̶t̶s suite, but sacred) inneholder en komposisjon i fire satser, skrevet og fremført av Jones på altsaksofon, hans mangeårige samarbeidspartner Gerald Cleaver på trommer, og fire Vancouver-baserte strykere: fiolinistene Jesse Zubot og Josh Zubot, cellisten Peggy Lee og bassisten James Meger.
På oppdrag fra Western Front, et kunstnerdrevet senter for tverrfaglig kunst og eksperimentering, og «hjemmet» til avant garde-scenen i Vancouver, på vestkysten av Canada, hentet han inspirasjon fra Western Fronts ideer og arven etter kreative musikere som trombonisten George Lewis og saksofonisten Ornette Coleman, når han skulle lage dette verket.
Verket ble komponert fra 2019 og spilt inn i juni 2022 i Western Fronts Grand Luxe Hall.
Og det hele starter med «Fluxus V5T 1S1», og herfra og til de avrunder med «Damon and Pythias», får vi en 52 minutter lang hyllest til Lewis og Coleman, som fasinerer.
Og det er Jones sin litt «flate» og skarpe lyd i altsaksofonen som dominerer fra start. Og tonen i altsaksofonen ligner både på Coleman og kollegaen Arthur Blythe.
Det er spennende å høre altsaksofonspillet og dets tradisjoner, sammen med en utmerket strykekvartett, hvor Peggy Lees cellospill utmerker seg – nesten som en litt lys bass. Og bak boltrer Cleaver seg med trommene, og bidrar til at spenningen holdes oppe gjennom mesteparten av albumet.
Andresporet «Zubot» er friere enn åpningen, med en stadig like aktiv Cleaver under og over heftig arbeidende strykere under Jones’ altsaksofon, som her er mer «klagende» enn i åpningen.
Tredjesatsen, «Rainbow» kan være tilegnet regnbuen, som jeg formoder viser seg ofte over den regntunge byen (Canadas svar på Bergen?). Men det kan like gjerne være tilegnet den nåværende lederen for Coastal Jazz i Vancouver, Rainbow Roberts, som overtok styringen av festivalen etter at Ken Pickering, som forlot denne verden i 2018. Her er det Cleaver som får styre åpningen, før strykerne kommer inn. Og her er det bassisten James Meger som spiller bassrollen, mens de andre strykerne legger et spennende, musikalsk teppe under bass, trommer og altsaksofon. En tilbakelent og fin sak, som også inneholder enn ytterst kreativ og vakker cellosolo fra Peggy Lee, før vi får fjerdesatsen «Damon and Pythias», som er en lang og relativt fri fjerdesats, hvor alle musikerne får boltre seg.
I denne sammenhengen synes jeg det låter originalt og fint med både cello og bass i en relativt strukturert åpning, men hvor Lee legger seg sammen med de andre strykerne og utfordrer resten av bandet med spennende spill. Og i all friheten, er det Lee som holder det hele sammen på en fremragende måte. Og her fornemmer vi mye av det Ornette Coleman holdt på med de siste årene han levde, (for eksempel Naked Lunch-innspillingen fra 1991), særlig når Jones kommer inn og legger sitt fine altsaksofonspill på toppen.
En ytterst spennende og kreativ utgivelse, som jeg er overbevist om at Ken Pickering hejer på der han forsøker å sette sammen de forskjellige jazz sessionene i det hinsidige. Og en utgivelse som får oss til å plukke fram noen av de seneste utgivelsene med Ornette Coleman. For dette er blitt et utmerket hyllest til både han, George Lewis (sjekk ut hans duoalbum Elements of Surprice med Anthony Braxton på Moers Music), og hele den kreative avantgarde-scenen i Vancouver.
Jan Granlie
Darius Jones (alto saxophone), Gerald Cleaver (drums), James Meger (bass), Jesse Zubot (violin), Josh Zubot (violin), Peggy Lee (cello)
