Another Life, har det lett for å bli, når man får de to pianistene Dave Cavanagh og James Miley, som duellerer på to håndbygde Shigeru Kawai SK3 flygler. I tillegg blander de inn litt synth innimellom, og på flere av låtene har de med trommeslageren John Hollenbeck som «ordstyrer».
Et prosjket som i utgangspunktet var ment som starten på et arrangementsprosjekt for storband, ropte etter noe mer og annerledes: et duo pianoprosjekt med ekstra elektronikk. Delvis ansporet av pandemien, befant Cavanagh og Miley seg i hvert sitt hjørne og tilføyde en ytterligere sonisk dimensjon til Another Life ved å bruke synthesizere for å få fram tykkere og for å farge klangene, fremheve melodier og å implementere bass.
Og de starter med en original vri, og en sammensetning av Jerome Kern og Radiohead i «All the Things in Their Right Places» («All the Things You Are» og «Everything In Its Right Place»). Dette blir en nydelig sak for to flygler hvor de sømløst kombinerer de to låtene på utmerket måte, omtrent som de to låtene var laget til hverandre.
I andresporet, «The Dawn Wall»,som er skrevet av Miley, får de fint og smakfullt selskap av Hollenbeck, som er med på å fargelegge låta, som starter rolig og fint, men hvor det rytmiske tar de inn i et heftigere landskap, hvor jeg egentlig ikke føler de to pianistene føler seg like godt hjemme. Jeg føler at, selv om det er to dyktige pianister vi møter, så kommer de dessverre ikke helt opp på nivå med noen av de andre mesterne i pianistisk duospill vi har hørt de senere årene.
«Wernerism» er skrevet av Cavanagh, og er et litt stressende og relativt kort mellomspill, før vi får den friere «Improvisation», kun med de to pianistene. Dette er en litt svevende og fin improvisasjon, som, dessverre, blir litt for innholdsløs i improvisasjonene til at jeg fanger meg helt, før vi får tittelsporet, «Another Life» av Cavanagh, og her synes jeg duoen går litt på tomgang. Det er vakkert spilt av de to, men det føles som det mangler noe i intensiteten og det kreative. Og i denne og den forrige låte, synes jeg det kommer litt for godt fram at dette er to pianister som ikke har «gitt livet sitt» for jazzen, men som er mer inne i andre musikkformer. Men det hjelper med Hollenbecks rytmiske og fine trommespill. Men det tar seg opp etter hvert. Kanskje er det trommespillet som «pusher» de to pianistene, men jeg føler det blir litt uforløst.
«Kapo’i» er gjort av Cavanagh, og er en mer «oppløftende» sak. Denne går hurtigere, og de to pianistene veksler fint om oppgavene, med Hollenbeck «lekende» i bakgrunn i sitt typisk, rytmiske landskap. Kanskje blir det litt for mye piano i «monitorene», for jeg føler de nesten konkurrerer om oppmerksomheten innimellom.
«Stealing Amsterdam» er gjort av Miley, og er en fin ballade med alle tre, hvor de to pianistene gir hverandre god plass. Men dessverre blir det litt «kamp» mellom de to pianistene her også. Det blir på mange måter litt for mye av det gode, selv om begge spiller fint. Og den nennsomme bruken av synthesizer fungerer fint.
«Royals» er skrevet av Ella Yelich-O’Connor og Joel Little. Yelich-O’Connor er kjent under kunstnernavnet Lorde, er en newzealandsk sangerinne og låtskriver, født og oppvokst i Devonport, Auckland, mens Little er en Grammy-vinnende låtskriver med røtter på New Zealand, og bosatt i Los Angeles.
Dette er en fin låt, som de tre lager sin egen versjon av, et stykke inn i jazzens verden, men ikke nok til at det kan kalles «ren» jazz. De to pianistene improviserer fint rundt temaet, og Hollenbeck lager et fint og litt rocka, rytmisk bakteppe, før de runder av med Mileys «Evening Falls», en fin balladelignende sak, hvor det lyriske står i høgsetet.
Dette er blitt en litt frustrerende innspilling for meg. Den starter glimrende med Kern og Radiohead, men så føler jeg iveren tar litt over, og at de to pianistene vil litt for mye. Selv om begge er glimrende pianister som har det meste «inne», så føler jeg at de blir litt for ivrige i å vise seg fram, og at de går litt i veien for hverandre, i stedet for å gi hverandre den plassen begge fortjener. Og mye «reddes» egentlig av John Hollenbecks rytmiske og fine trommespill, og førstelåta er en perle!
Jan Granlie
Dan Cavanagh (p, synth), James Miley (p, synth), John Hollenbeck (dr)
