David Virelles er en cubansk jazzpianist og komponist født i 1983. Virelles ble født på Cuba og vokste opp i Santiago. Faren hans, José Aquiles, er en kjent singer-songwriter i hjemlandet, og moren var fløytist i Santiago de Cuba Symphony Orchestra.
Virelles begynte på klassiske pianostudier da han var syv år, og hørte ulike former for cubansk musikk i løpet av barndommen. Han møtte etter hvert den canadiske jazzmusikeren Jane Bunnett på Cuba som inviterte ham til Toronto. Og senere turnerte han med Bunnett over en periode. I 2006 begynte han å kommunisere via e-post og telefon med Steve Coleman, og saksofonisten ga ham detaljerte svar på spørsmål om musikk. Et «Canada Council for the Arts»-stipend ga han mulighet til å studere med Henry Threadgill i New York, som førte til at han flyttet permanent til New York i 2009, hvor han snart spilte med musikere som Steve Coleman, Chris Potter og Mark Turner. Han spilte en periode i trio med bassisten Ben Street og trommeslageren Andrew Cyrille, og nå har han satt sammen en ny trio med Street på bass og trommeslageren Eric McPherson.
Han har tidligere utgitt platen Gnosis på ECM, og han er med både på Andrew Cyrilles plate The News, Chris Potters utgivelse The Dreamer Is The Dream og Tomasz Stankos December Avenue med hans New York Quartet, også på det tyske selskapet.
Når man får en plate med en cubansk pianist i hendene, så blir man raskt forutinntatt om at dette er «fort-fort»-pianospill med komp, som vi har hørt altfor mange ganger tidligere. Men her overrasker Virelles fra start, hvor de i åpningssporet «Uncommon Sense» gir oss mye mer «amerikansk» pianotrio, enn musikk fra hjemlandet. Det er Virelles som har gjort alle låtene, med unntak av andresporet «Confidensial», som er gjort av Enrique Bonne Castillo. Men det er noe med de cubanske pianistene – de er uttrolig dyktige teknisk, og i åpningssporet her, er det nesten som om noen sitter på skulderen hans og holder igjen, så han ikke skal «rase av gårde i 100».
Andresporet, «Confidencial» venter vi bare på at han skal rase av gårde, siden låten er gjort av landsmannen Castillo. Men i stedet får vi en fin ballade, som passer perfekt for de tre.
Og både Ben Street og Eric McPherson passer perfekt som samarbeidspartnere til Virelles. De holder seg, stort sett, i bakgrunnen med kreative innspill og «dytt» til pianisten som gjør låtene enda mer spennende. Og hele veien sitter man ytterst på stolen og bare venter på at tålmodigheten til pianisten skal slutte, og han får «rast fra seg». Men i «Lamento Taino», går det ytterst fint og rolig for seg, og vi føler mye mer en søvnig New York-stemning enn det livet vi forestiller oss foregår i Havanna. Det er først i «NYChepinsón» at man kan ane Virelles’ bakgrunn. Dette er en fin låt som varieres fint, fra det (litt) cubanske til med New York-stil a la Brooklyn. I tittelsporet, «Carta» føler jeg at vi er i en jungel av fuglelyder langt fra sivilisasjonen i starten, før Virelles legger ned noen vakre akkorder på pianoet, og Street følger han tett over «fyglelydene» fra McPhersons trommer og perkusjon. Dette er kanskje platas vakreste spor, med ettertenksomt pianospill.
Så får vi den friskere «Tiempos», som er en morsom sak, hvor det cubanske er med, men hvor Virelles spill gjør dette til en ytterst sjarmerende sak som skiller seg litt ut fra resten med det nydelige pianospillet, hvor han trekker inn elementer fra hele sitt musikalske liv, før vi får «Island», hvor vi er godt plassert på en strand på Cuba med en kald drink i høyre hånd og med mye vakker natur å kaste blikket på. Det høres ut som det er ettermiddag, og solnedgangen har startet, og da passer det perfekt med en slik låt.
Så går platen mot slutten, men før de avrunder, får vi «El Tivolí», hvor vi leger merke til Strrets fine bass-spill over McPhersons pågående og lyttende trommespill, under Virelles fine og rolige pianospill. Men har «trår til» i solistrollen, og avleverer en nydelig solo over de to andres utmerkede spill.
Så ender de opp med «Samio», en fin og avslappet «sommerlåt» for sene kvelder, med piano, bass og perkusjon. Et enkelt tema som de «vrir og vender» på, slik dyktige jazzmusikere gjør det. Og det er noe vennlig over det hele som gjør innspillingen til en plate som kommer til å surre og gå nesten hver dag det er sol og sommer her på Vestlandet. Det er utmerket spill gjennom hele innspillingen, og når de siste tonene forsvinner, vil vi egentlig bare sette på platen enda en gang.
Innspillingen er gjort i det legendariske Rudy Van Gelder Studio i Englewood Cliffs i New Jersey, hvor jazzhistorien nesten tyter ut av veggene, lyden er perfekt, hvor man kan høre hver lille nyanse i instrumentene, og selv om ikke de legendariske lydfolka lenger er på plass bak spakene, kan man nesten høre at de tre er på «hellig grunn» under innspillingen av denne fine trioplaten.
Jan Granlie
David Virelles (p), Ben Street (b), Eric McPherson (dr, perc)
